Amal Aden kom til Norge 15 år gammel, alene og uten å forstå språket. Etter ti år står hun fram med boka “Se oss” hvor hun hudfletter norsk integreringspolitikk. I Aftenposten skriver hun: “Dere har skuffet meg! dere har lukket øynene og håpet at integreringen løste seg! Offentlige Norge må stille krav, og tilby hjelp. Vi minoritetsbarn kaster steiner og står langs elven, vi faller og faller mellom to kulturer, men dere gjør ikke noe! Advokat Abid Raja lager fantastiske dialogmøter. Men hvor er barneombudet? Barnevernet? Barne- og familieministeren? Regjeringen? Norge er rikt nok til å tilby sosialpenger, trygd og hybler med møbler. Men å se barn og ungdom som isoleres, som lider, snakke med dem, lytte, fange dem opp, det har vi ikke råd til! Det er en skam, og dere er i ferd med å få et stort og tragisk samfunnsproblem i fanget! Spør du meg, kan vi ikke ta imot flere asylsøkere før dere kan garantere at de blir sett.”
I Alvdal Venstre ser vi klart at integrering av 30 flyktninger vil bli en kjempeutfordring for lokalsamfunnet. Vi har tatt imot flyktninger tidligere, men vi kan ikke si at vi har lyktes særlig med det. Nå blir det politikernes oppgave å sørge for at det gis rammer for at menneskene som kommer hit blir sett, og tatt i mot på en måte som gjør dem til mennesker som beriker lokalsamfunnet med både verdiskapning og kulturell utvikling.
Vi vet allerede nå at dette ikke er noen økonomisk gullgruve for kommunen. Det finnes integreringstilskudd og ulike former for tilskudd til bl.a. språkopplæring. men i forhold til det økte tjenestetilbudet som kreves av kommunen, vil det koste penger. Akkurat som det nok finnes etnisk norske familier som “koster penger” for samfunnet. Vår utfordring ligger først og fremst i at vi slutter å stigmatisere “gruppen av flyktninger”, men heller ser på de enkeltmennesker som kommer og prøver å hjelpe dem til rette i samfunnet.