«Oldinger» på barrikadene?

Forfatter Nikolaj Frobenius fortjener ære. På kronikkplass i Aftenposten sist fredag berører han et ømt punkt som vår kollektive bevissthet synes å ha fortrengt altfor lenge: Hva vi gjør med og mot våre gamle, skriver Natasza Sandbu. Les hennes debattinnlegg i Aftenposten 26.02.2009:

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**


Sykehjem.

Gamle mennesker har like mye krav på å få sine grunnleggende behov dekket som vi andre. Hvis ikke av andre opplagte grunner, så i hvert fall fordi de har betalt skatt lengst! Det er vår plikt å gi dem det.

AV NATASZA P. SANDBU
NESTLEDER I HELSE- OG SOSIAL- KOMITEEN (VENSTRE) BYDEL FROGNER

Uverdig situasjon.

Forfatter Nikolaj Frobenius fortjener ære. På kronikkplass i Aftenposten sist fredag berører han et ømt punkt som vår kollektive bevissthet synes å ha fortrengt altfor lenge: Hva vi gjør med og mot våre gamle. Frobenius skriver ut fra personlige erfaringer. Jeg kjenner meg dessverre altfor godt igjen som bydelspolitiker i Oslo. Temaet er minst like viktig som miljø, barns rettigheter, arbeidsledighet eller religiøse plagg i politiuniformen.

Slutt å snakke rundt!

Holdninger og praksis overfor de yngste og de eldste gruppene gjenspeiler et samfunns kulturelle og politiske nivå. Det gjelder ikke minst i såkalte krisetider. Vi har vært flinke i forhold til barn her i landet, det skal vi ha. Verre, mye verre står det til med interessen for dem vi til daglig ser lite til. Et uverdig møte med det offentlige omsorgssystemet på vegne av sin 92 år gamle, pleietrengende far, fikk Frobenius til å kalle på et opprør: «Alle oldinger, forén eder! Ikke hør på det tåkete pratet fra pleiere og byråkrater og politikere. Krev deres fordømte rett!»

Forfatteren går rett på sak, han tyr ikke til det forskjønnende samlebegrepet «eldre». «Oldinger» er ikke respektløst ment. Tvert imot, det er ærlig og avslørende. Det river masken av vår fortrengte, uartikulerte skam, eller i hvert fall det som burde vært fellesskapets skam.

Det må handles

Det oppleves som vanskelig å virke som bydelspolitiker i Oslo og være med i en lokal klagenemnd. De fleste saker i nemnda gjelder gamle mennesker. Gang på gang får utrygge, pleietrengende menn og kvinner avslag på velbegrunnede søknader om sykehjemsplass med vedlagt legeattest. I neste omgang kommer avslag på klagen på avslaget. De forstår det ikke, det er tydelig ut fra henvendelsene skrevet av dem selv eller deres pårørende etter år med personlig bistand.

Likt for alle bydeler

Som politiker nytter det lite å stemme mot flertallet, noe jeg av og til gjør når alternativet kjennes som personlig uanstendig. Flertallet tar nemlig hensyn til bydelens budsjett, slik «man skal». Får søkeren plass, sprekker budsjettet. Prisen på sykehjemsplasser endres fra år til år.

Denne uverdige situasjonen må det bli slutt på, for annet er umulig å akseptere. Det første som må opp til ny politisk vurdering, er finansieringssystemet for sykehjem. Så må retningslinjene for tildeling av sykehjemsplasser gjøres klare og like for alle bydeler. Og de må bli fulgt! Har vi råd til «barnehager til alle» her i landet, er det vanskelig å leve med at vi ikke har sykehjemsplass til alle med dokumentert behov. Det må også bli slutt på at en bydel ser seg nødt til å begrunne avslaget med såkalt «restevne til opphold hjemme» fordi en 90-åring har en 80 år gammel ektefelle som trolig kan pleie ham.

Hvem tar utfordringen?

Det er ikke «oldingene» som skal gjøre opprør, på krykker, bleke og forvirrede, slik som i Frobenius’ litterære scenario. De er svake og engstelige, de er skuffet over de unge og sterke.

Det er den fortsatt dynamiske 68-generasjonen, rik på erfaring fra andre samfunnskamper, som bør kjenne sin besøkelsestid. Tør vi se i en annen retning enn mot ungdom? Vi som sitter i innflytelsesrike posisjoner og kan gå i bresjen for de gamle? Vi, politikere som ønsker å beholde vår menneskelige integritet midt i kampen om innflytelse og makt. Vi, mediefolk som har ordets makt og kan bli talerør for det moderne velferdssamfunnets «underdogs».

Gamle mennesker har like mye krav på å få sine grunnleggende behov dekket som vi andre. Hvis ikke av andre opplagte grunner, så i hvert fall fordi de har betalt skatt lengst! Det er vår fordømte plikt å gi dem det.

SVs store sak, «barnehage til alle», er snart i havn. Som nasjon er vi stolte av gode permisjonsordninger for nybakte foreldre og retten til fri ved barns sykdom. Etter litt krangel har vi gitt KrFs kontantstøtte til familier som velger å holde småbarn hjemme. Kan vi (heller) gi en ordentlig omsorgslønn og permisjon til dem som velger å pleie sine gamle pårørende? Og sørge for sykehjemsplass til alle som har behov for det?

Oslo trenger et eldreløft

I Oslo har vi en stadig større andel innbyggere over 70 år. De forsvinner ikke «av seg selv». For å gi dem nødvendig pleie og omsorg når de trenger det, må vi få oversikt over det reelle behovet for sykehjemsplasser, slik at vi etablerer nok av dem.

Vi trenger tydelige inntakskriterier, slik at faglig skjønn – og ikke økonomiske avveininger – avgjør sykehjemssøknaden. Og det må etableres klare retningslinjer for samarbeidet mellom den såkalte førstelinjetjenesten lokalt, og spesialisthelsetjenesten ved sykehusene. Ingen skal bli kasteballer i systemet.

Styrket medisinsk tilbud

Sist, men ikke minst: Det medisinske tilbudet ved sykehjemmene må styrkes med flere leger og sykepleiere som har kompetanse på sammensatte sykdommer og lidelser. Her må også Regjeringen ta et grep. Å pusse opp landets sykehjem for å møte arbeidsledigheten i byggebransjen, holder ikke. Problemet er mye større enn fysisk vedlikehold, og krisen i sykehjemssystemet startet neppe med finanssystemets kollaps.

Venstre i bydelen Frogner tar utfordringen som Nikolaj Frobenius har rettet til oss alle. Får vi andre bydeler med på det, kan vi gjennom et tverrpolitisk engasjement gi byens innbyggere et liv i trygghet og verdighet slik det passer seg i et sivilisert samfunn.

«Denne uverdige situasjonen må det bli slutt på, for annet er umulig å akseptere»

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**