Kronikk av Andre N. Skjelstad, stortingsrepresentant
Det var Bondevik-regjeringen som startet en ny nordområdepolitikk med stortingsmelding 30 (2004-2005). Dagens regjering fulgte opp med en storslagen presentasjon av sin nordområdestrategi i desember 2006. Den ble imidlertid raskt innhentet av hverdagspolitikk, og det viste seg snart at Regjeringen hadde skapt høyere forventninger enn den kunne innfri. Det som er kommet, handler mer om tiltak som ville kommet i alle fall.
"Redningen" kom dalende med finanskrisen. Med den fikk Regjeringen plutselig store pengesummer å sette inn. Da neste trinn i nordområdestrategien – "Nye byggesteiner i nord" – nylig kunne presenteres, var det med friske motkonjunkturmilliarder i ryggen. Regjeringen kunne love en omfattende satsing på blant annet veier, jernbane og havner. På denne måten kunne man fylle en del av gapet mellom de store forventningene og de beskjedne resultatene så langt. Men utenom bygge- og anleggstiltak er det lite i planen som minner om en strategisk satsning. Den ligner nå til forveksling på en landsdelsplan, hvor nordnorsk distriktspolitikk er gitt en ny innpakning.
Venstre ønsker Regjeringens forsinkede satsing på Nord-Norge velkommen. Det sterke fokuset på innenlandske tiltak tar imidlertid bort noe av oppmerksomheten fra de geopolitiske endringene som finner sted i regionen. I "Nye byggesteiner i nord" er det riktignok enkelte svært forsiktige og generelle henvisninger til "suverenitetshevdelse" og "samarbeid over grensene". Videre vises det til at Russland, USA, EU og Canada har fornyet, eller er i ferd med å fornye sin arktiske politikk. Disse landene ser muligheter knyttet til klimaendring og issmelting, noe som åpner nye maritime transportruter, og gir økte muligheter til å utnytte olje- og gassressurser.
Nye utspill har altså stått i kø, og dette skaper bevegelser i det geopolitiske bildet. Venstre savner her en mer offensiv holdning fra Regjeringens side. Med sitt store utrednings-apparat burde den i større grad ha pekt på muligheter, utfordringer og konkrete tiltak i denne nye situasjonen. Hvis Norge skal være med og legge premisser for det som skal skje i nordområdene, kreves mer styringsfart enn det Regjeringen legger opp til.
Energipolitikken i nord er et annet viktig tema. Da Norge som første nasjon var ute med sin nordområdestrategi i desember 2006, ble Barentshavet fremhevet som en ny "europeisk energiprovins". Siktemålet var å bruke dette som et salgsargument overfor EU og USA, som man ønsket som partnere i nord. Om det var dette eller andre forhold som fikk dem til å fornye sin arktiske politikk, er uvisst. Trolig betød Russlands flaggplanting på bunnen under nordpolen i 2007 betydelig mer. Derimot synes det klart at satsingen på oljevirksomhet i nord har vært et hovedanleggende for Regjeringen. Dette følges opp i det nye trinnet, hvor det framheves at petroleumsvirksomhet skal bli en sentral "motor" for næringsutvikling og økonomisk aktivitet i Nord-Norge. Ringvirkninger av oljevirksomheten trekkes frem.
Klimakrisens krav om en ny, grønn energipolitikk blir nesten borte. Forvaltningsaspektet og nødvendigheten av vern av de mest sårbare havområdene i Barentshavet og utenfor Lofoten og Vesterålen blir nesten borte. Det er heller ikke noe trykk på utvikling av fornybar energi. Regjeringen peker riktig nok på forskning på dyrking av alger som bioenergi. Men, gitt alle mulighetene som finnes i Nord-Norge, synes det som om regjeringen langt på vei har kjørt seg fast i oljesporet. Det er skuffende, fordi det er et enormt potensial for vindkraft i Nord-Norge. Satsning på fornybar energi i landsdelen er avhengig av at det bygges ut et nytt ledningsnett. Her er det store muligheter som ikke synes å oppta regjeringen nevneverdig, selv om et moderne ledningsnett inngår i fundamental infrastruktur på linje med veier, jernbane og havner.
Til slutt vil jeg peke på at Norge har en uutnyttet strategisk ressurs i Svalbard. Øygruppen ligger midt i passasjen mellom polhavet og Nord-Atlanteren, og maritime transportruter, som vil gå korteste vei over polhavet, må passere øygruppen. Det samme gjelder mye av skipstrafikken som skal ta naturressurser ut fra polhavet. Norge kan dermed etablere Svalbard som en rednings- og beredskapsbase for denne trafikken. I likhet med den internasjonale forskningsplattformen i Ny-Ålesund kan det her ligge til rette for å invitere med andre land. Asiatiske industriland, herunder Kina, Japan og Sør-Korea, forventes etter hvert å bli store brukere av skipsruter over polhavet og antas å ha stor interesse av å være med på dette. Vi håper å se dette og andre gode forslag i den kommende Svalbard-meldingen som Regjeringen skal legge fram i vår.
Venstre ønsker Regjeringens forsinkede satsing på Nord-Norge velkommen. Vi håper imidlertid at Nordområdestrategien i valgåret ikke innsnevres til å bli en landsdelsplan med fokus på motkonjunktur- og distriktspolitikk. Vi har store og nye muligheter og utfordringer i nordområdene som er noe annet, og som vil kreve offensiv politisk oppmerksomhet.
Andre N. Skjelstad
Stortingsrepresentant (Venstre)