Kan vi akseptere undertrykking av sørsamene og deres språk og kultur?

Den sørsamiske kulturen og det sørsamiske språket står i dag i stor fare for å bli fullstendig assimilert i det norske samfunnet. I dag er reindrifta den eneste kulturbærer for den sørsamiske minoritet. Da den norske nasjon har sluttet seg til ILO konvensjon nr 169 om urfolks rettigheter, er vi forpliktet til å beskytte den sørsamiske minoritet, skriver Venstres Hans Martin Storø i en kronikk.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**


Kronikk av Hans Martin Storø – studieleder i Nord-Trøndelag Venstre
I de siste årene har reindrifta i Nord-Trøndelag vært utsatt for omfattende rovdyrskader. I de siste 5 årene har tapene på kalv variert mellom 34% og 47%, og tapene for voksne dyr har variert mellom 9% og 15%. Tallene beskriver gjennomsnittet for alle siidaer i hele Nord-Trøndelag, tapene kan derfor være langt større for enkelte siidaandeler. Av dette er det erstattet mellom 50 og 65% av de tap som det er søkt erstatning for. Noe som medfører at de tap som ikke blir erstattet utgjør et omfang som medfører en stor økonomisk belastning for driftsresultatet, noe som setter reindriftens framtid i fare.

Den norske nasjon har med ratifikasjonen av ILO konvensjon nr 169, i tillegg til å forpliktet seg til å ivareta den samiske minoritet sin rett til å leve som folkegruppe med sitt språk og kultur, også forpliktet seg til å beskytte deres leveområder og deres næring. Den sørsamiske reindrifta er i dag utsatt for en rovdyrsituasjon, som er i ferd med å tilintetgjøre hele næringen. I FN sin definisjon av folkemord av 09.12.1948, er formuleringen " bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis" en av definisjonene på folkemord. Situasjonen til den sørsamiske minoritet i Nord-Trøndelag er nå så alvorlig, at det er sørsamer som er av den oppfatning at de utsettes for folkemord av det norske samfunnet.

Vi har i det norske samfunnet satt oss som mål å ivareta levedyktige rovviltstammer og opprettholde beitenæringene på samme tid. Noe som er ambisiøse mål, men på samme tid helt nødvendig. Vi kan ikke la arter bli utryddet. Men vi kan definitivt ikke la en sterkt truet urbefolkning utsettes for kulturell utryddelse, med alt for stort omfang av rovdyrskader slik situasjonen er i dag. I løpet av de siste fire årene er bestanden av flere av våre store rovdyr økt langt utover de bestandsmål som vi har satt for å ivareta artene mot utryddelse, og skadesituasjonen er kommet helt ut av kontroll.

Vi har f.eks. et bestandsmål om 12 ynglinger av gaupe i Midt-Norge årlig. I en rapport som nettopp er utgitt av Norsk Institutt for Naturforskning blir det dokumentert en økning av antallet ynglinger i Midt-Norge fra 15 i 2007 til 25,5 i år. Noe som gir en gaupebestand som er mer enn det dobbelte av bestandsmålet i vår del av landet. Med grunnlag i situasjonen med en for høy gaupebestand i Midt-Norge i forhold til de nasjonale bestandsmålene, fattet den regionale rovviltnemda i år vedtak om å øke kvoten for årets jakt til 37 dyr, og av dette 25 hundyr. Dette vedtaket ble imidlertid opphevet av miljøverndepartementet som reduserte hundyrkvoten til 20 dyr.

Med den kunnskap vi har om bestandssituasjonen må vi derfor konkludere med at den reduksjon som ble foretatt i gaupekvoten for årets jakt, og den avvisning av mange henvendelser angående ønsker om endringer i erstatningsordningen for tapt tamrein for å sikre at alle tap utover normaltapet blir erstattet, dokumenterer at den vanskelige situasjonen den sørsamiske tamreindrifta er i både biologisk og økonomisk, er en villet politikk fra dagens regjering og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

Når de nå i et viktig valgår oppdaget hvordan disse sammenhenger var avslørt i opinionen, forsøkte regjeringen å kjøpe seg tid med å sette ned et utvalg under ledelse av konstituert fylkesmann for å redusere konfliktnivået mellom reindriftsnæringen og rovdyrforvaltningen. Dette utvalget fikk imidlertid et mandat som avskjærer den fra å drøfte erstatningsordningene for rovdyrskader, som er det viktigste strakstiltaket som kan gjennomføres for å forhindre at de enkelte siidaandeler må gi opp, før bestandsregulerende eller forebyggende tiltak kan iverksettes og gir effekt. Miljø- og utviklingsministeren bekreftet for øvrig i sitt svar på spørsmål fra Venstres stortingsrepresentant Andre N Skjelstad, at han ikke mener det er riktig at arbeidsgruppen skal kunne drøfte erstatningsordningen i sitt arbeid. Når dette så på nytt fremmes som sak i valgkampen kommer statsrådene på rekke og rad og lover bedre dialog og flere forebyggende tiltak. Hvordan skal dette kunne hjelpe næringsutøvere som har mistet produksjonsdyrene sine og ikke klarer å betale regningene sine, når deres tap ikke skal kompenseres?

For å ivareta våre internasjonale forpliktelser i henhold til ILO konvensjon nr 169, må det iverksettes en rekke strakstiltak for å forhindre en total kollaps i næringen. Det må innebære at rovviltforvaltningen pålegges å sikre en langt raskere saksbehandling ved uttak av skadedyr, for å sikre at de største skadegjørerne i større grad blir tatt ut. I tillegg til dette må eierne av beitedyr sikres full erstatning for alle tap utover normaltapet. Det må her kunne gjennomføres en speilvending av dokumentasjonskravet, slik at det blir rovviltforvaltningens ansvar å dokumentere at aktuelle tap er forårsaket av andre forhold enn rovdyr, dersom tap utover normaltapet ikke blir erstattet. Vi må nå kunne forvente at regjeringen avklarer om det er aktuelt å gjennomføre før valget, så velgerne får klar beskjed om den sittende regjeringen ønsker å videreføre sin politikk for å utslette den sørsamiske urbefolkningen i den kommende stortingsperioden.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 15 år siden.**