Her er intervjuet som stod på trykk i lørdagsavisa:
– Jeg har en vond dag.
Øystein Haga står på tunet sitt når vi kommer, bak det gamle herskapelige huset i Henrik Ibsensgate i Grimstad og har det ugreit. Han er oppløst. Slår oppgitt ut med armene og ser ordentlig trist ut. Håret er bustete. Jakken på skeive. Blikket er blankt. Brillen så vidt på.
– Tenk deg i går – da klarte altså disse små revisorpolitikerne, disse bitte bitte små revisorene av noen politikere, å kutte både Kortfilmfestivalen og biblioteket, sier han og sukker tungt, trekker pusten og fortsetter:
– Og det er mer.
– Å?
– Ja. Vi fikk en meningsmåling nettopp og der ligger Venstre på 3,7 prosent. Det er jo heeelt elendig.
– Au da, svarer vi: – Vi får prøve å få deg til å le litt nå da.
– Ja?
– Jeg kan noen alvorlig dårlige Venstre-vitser.
– Ha. Ha. Den med at Venstre arrangerer landsmøte i en telefonkiosk?
Deretter forsvinner han inn i huset sitt og dypt, dypt der inne fra hører vi ham rope:
– Kooom! Jeg har kjøpt kake.
Så sitter vi i stuene til Øystein Haga. Kulturpersonligheten, lektoren, prestesønnen og politikeren. Vi ser på de overfylte, flotte stuene med bilder på bilder, antikviteter og rariteter, på nips, skulpturer, møbler. Haga selv sitter ikke. Han løper rundt i stuene og leter etter kaken.
– Kaken er her, roper vi, fra salongen.
– Er den der? roper Haga tilbake, – da skal jeg bare finne noe å skjære med.
Så hører vi han fortsatt løper rundt. Inn på kjøkkenet. Ut i stuen igjen. Ingen kakekniv, men en svær og skarp kjøttkniv. Skjærer forsiktig opp den krydrete søsterkaken og blir stående midt på stuegulvet og prate om kulturen. Med stor K. Han hisser seg opp, blir engasjert, gestikulerer voldsomt med den store, blanke kniven.
– Kan du ikke gå inn på kjøkkenet med den kniven og heller komme tilbake å sette deg så vi kan få intervjuet deg. Vi blir nervøse.
– Ja, svarer Haga og småløper ut på kjøkkenet. – Jeg ble nervøs sjæl.
Først huset. For det er ikke tilfeldig at det er nettopp Øystein Haga som bor i ett av Grimstads fem fredede hus. Å ta vare på sørlandsbyens gamle hus har nemlig vært en politisk kampsak for ham. Han synes at de gamle husene er både viktige og fine. Og at de nye kopiene ikke er det. Egentlig bodde han i et 80-talls hus på Groosåsen, men da denne gamle villaen i sentrum ble til salgs i 2003, så tenkte han at,- mener jeg noe med det, får jeg kjøpe det og ta vare på det.
– Men det koster. Og jeg er jo bare lektor. Alle pengene går med. Det er alltid noe, konstaterer han, men smiler likevel, lykkelig over sjelen i huset fra 1820-tallet.
– Hvem tørker støv av alle tingene her?
– Det er en meget dårlig kombinasjon av meg selv og min kone.
Så krigen. I år har det vært mye snakk om andre verdenskrig, både i Norge og ikke minst; i Grimstad. Det har vært Max Manus-feber og Knut Hamsun-debatter, bøker om tyskertøser og jødeunger, outing av frontsoldater og i det hele tatt. Det er som om Norge har ristet krigen litt av seg og endelig kan begynne å snakke om det – også de historiene som ikke bare handler om helter og heltemot. Men i Grimstad ser det ut som krigen, av mange årsaker, ennå er en vond byll. For Øystein Haga er krigen også nær. Han har vært tett innpå.
– Jeg vokste opp med konsekvensen av en krig.
Far til Øystein Haga studerte teologi under krigen, og studentene drev forsiktig politisk agitasjon mot okkupasjonsmakten. En dag i 1943, på lesesalen på Universitetet, kom plutselig Terbovens menn og sendte 700 studenter til konsentrasjonsleir i Tyskland. Der var han til krigens slutt, før han kom hjem bare 22 år gammel, fullførte teologistudiet, giftet seg med sin danske kone, og flyttet til Narvik for å utøve sin prestegjerning.
– Han var ødelagt. Da vi kom til Narvik, møtte vi et samfunn som var sterkt preget av tyskerne. Det tror jeg ble for sterkt for ham.
Øystein hadde en lykkelig barndom, det var ikke det. Men farens psykiske helse var tung å leve ved siden av. I perioder trakk presten seg tilbake, forsvant fra familien og søkte bare sitt eget traumatiserte selskap.
– Men mamma – hun var der alltid.
Denne bakgrunnen, denne skyggen i livet til Øystein Haga, har gjort hans engasjement i Hamsun-saken spesielt: – Jeg kan forstå det såre i dette. Men jeg er veldig opptatt av at vi skal fortelle hele historien. Alt må frem, sannheten. Vi skal feire vår kanskje største forfatter, men vi skal også fortelle omhans nazisme. Vi må forsones – med hverandre og med historien slik den var.
Etter hvert flyttet familien til Mjøndalen, Nedre Eiker, og der vokste Øystein opp. Og ble en vaskekte 68-er. Som han er stolt av. Faren, som hadde studert ved Universitetet og tilhørte den liberale teologifløyen, var knyttet til arbeiderbevegelsen. Han tilhørte dem som mente at arbeiderbevegelsen skulle være tuftet på og fundert på kristne, liberale verdier. Men unge Haga hørte ikke hjemme i AUF. Han følte det ble for uniformert. Og han var ikke rød. Han var grønn. Det var de store miljøvernsakene som tente hans engasjement, og når sosialisters og sosialdemokraters miljøvern krasjet med kraftutbygging og arbeidsplasser, da ville han heller være på lag med naturen. Etter sine studier i realfag flyttet han til Grimstad med sin kone, begynte å undervise på Dahlske, og egentlig, først i midten av 40-årene, ble han partipolitisk engasjert. Og da var det dette igjen da, dette med biblioteket, som tente ham. Men Haga er Venstre-mann tvers igjennom. Akademiker. Han brenner for småbedrifter, kreativ og skapende gründervirksomhet, han lover å ville kjempe for at universitetet på Agder ikke skal bli en b-institusjon, forskning, teknologi, kunnskap har han langt fremme i bevisstheten, han er glad i samferdsel, jernbane og gode veier. Og han elsker kultur. Han vil ta vare på den borgerlige arven, som han kaller det. Dette med den personlige friheten, men samtidig det forpliktende ansvaret for fellesskapet.
– Men hvorfor skal folk gå hen og stemme Venstre – er ikke det en bortkastet seddel? Det er jo ingenting i andre enden. Jeg mener – 3,7 prosent? Ledet av Sponheim?
– Venstre lider litt av den blokktenkingen som valgkampen har handlet om. Vi har havnet litt opp i et vakuum der, men nå har jo det beveget seg litt, konstaterer Haga, og viser til at det stadig mer, etter hvert som vi nærmer oss valget, blir snakket om en borgerlig løsning som ikke inkluderer Frp.
– Hva slags forhold har du til Sponheim?
– Hva slags forhold har jeg til Sponheim? Hm. Jeg har mest kontakt med Odd Einar Dørum og Trine Skei Grande. De er mine mentorer, kan du si.
– Men det var ikke det jeg spurte om?
– Nei. Du spurte om Sponheim. Ja, hvis man kan si at noen eier et parti, så må det jo være Sponheim. Nei, altså jeg har et greit forhold til ham. Jeg har faktisk også støttet ham – jeg synes han er flink. Vi må bare klare å dyrke frem andre politikere også.
– Du har jo mange sympatier med de rød-grønne – hvorfor mener du det er så viktig med et skifte nå?
– Miljø. Forskning og utdanning. Men også dette med at flertallet styrer så suverent, Stortinget blir bare orientert. Det er ingen reell debatt der, det har mistet dynamikk, det blir lukket. Jeg vil ha store politiske debatter i åpne fora, at visjoner skal kastes frem og tilbake mellom alle partiene, at alle skal samarbeide.
– Naivt?
– Ja. Men det får det heller være. Jeg er litt naiv. Jeg tror folk vil vel. Jeg har brent meg på det. Men det er en styrke også. Jeg blir aldri sleip.
– Nei. Det er vel den prestesønnen i deg.
– Ja. Det er garantert prestesønnen i meg.