Mjøsa er det pulserende hjertet i landskapet vårt; hvordan ble det til? Og de som satte navn på arterier og vener og landskapsformer; hvor kom de ifra?
Kom de ut av snølandet – ultimo thule – gikk de den store dalen langs den vannrike elva som skulle fylle Mjøsa på langs og på tvers, kalte de elva for lagr eller làgr (som betyr vann), skulle senere andre folkeslag la seg inspirere av disse halvville snømenn med istapper i skjegget – slik at det på italiensk ble til lago, på engelsk lake?
Eller var det omvendt? Kom det folk med sydlandsk temperament fra Lago Maggiore i Italia eller Lake District i England, tok de med seg disse betegnelsene og satte navn på lògr, som senere ble til Lågen i den dalen der Gudbrand bodde?
Vannvegen sørfra – Sånn må det ha skjedd, de tok vannvegen sørfra mot det landet som allerede før vikingtid hette Nortuagia eller Nordwegia. Det er bare å innrømme: Vi har ikke sjøl satt navn på Lågen, ei heller på landet vårt, navnet Norge har blitt til sør for oss!
Akkurat som navnet på danenes rike har blitt til sør for Danemark. I Irland snakket de om duine og i England om down – det folket som bodde langt nede: Det bugter sig i bakke, dal, det hedder gamle ‘Downmark’, og det er Frejas sal
Altså: De kom sørfra, tok vegen over den blå sletta mellom Øst- og Vestfold som den gang het folden, gikk tørrskodd videre mot det land som lå lenger opp, altså Oppland.
Så fikk de behov for å avgrense området de skulle innta: Mot øst den naturlige grenselinja som lagde så mye larm og glaumr – altså Glomma – mot vest enda en naturlig grenserand som den dag i dag heter Randsfjorden, mot nord de rendene som har blitt til Randane eller Rondane.
Folket på Todemarken – Det fantes riktignok en åpning mot nord som var deres store angst eller age, på gammelnorsk otte – og nord for Otta var det dødelig selsnepe, og farlige juv som de kalte dòfrar, som har blitt til Dovre. Men innenfor sitt trygge området kunne de boltre seg. Her bodde stort sett fredelige folkegrupper, som ringfolket i Ringebu og Ringsaker og heidnirfolket på
Hedemarken. Mer utrygt ble det når en nærmet seg Hadeland, for hardarfolket var så sent som på 1000-tallet kjent for sine krigerske tendenser.
En blir fristet til å tro at disse hadene for lengst hadde sverdtatt folket på Todemarken (Dødningmarken) og fraktet dem gjennom Tyskland under navnet Toten transport, men navneforskingen forteller heldigvis noe helt annet: Toten er en trivelig bygd, av gammelnorsk þòttr som betyr hugnad og glede!
Språkkunnskaper – Landskapet rundt Mjøsa var mark, som betegner både engmark og skog. I Furnes var det furuskog, og det samme var tilfelle på Tallsletta i Totenvika.
Ellers var det nok mest lauvskog i liene, og liene steg opp mot fjellformasjoner med fjellflora, Skreikampen står igjen som et eksempel på dette, mens fjellene nordafor ble tatt av den store skreia, som betyr ras.
Like innenfor Skreia ligger Bilitt, et såkalt imperativnavn som betyr «Vent litt!», i dag gir navnet liten mening, for raset har allerede gått!
Fra Uruguay henter vi fram det vakre navnet Montevideo, som betyr «fjell ser jeg». Det har ikke noe med Mjøsområdet å gjøre, men likevel kan vi se etter fjell her: Foruten Skreiafjellene finner vi Balke, av tyrkisk balka’n, som betyr fjell, og Kapp, av latin caput, som betyr hode, noe som stikker opp.
Vi lar oss imponere over den verdensomspennende språkkunnskapen de gamle bosetterne hadde, og hvordan de etter hvert klarte å integrere de fremmedartete språkgruppene i den rådende hedmark- og totendialekta.
Gudene vet – Religionen har selvsagt påvirket navnedannelsen, bare gudene vet hvor mange hellige steder som fins i og rundt Mjøsa.
Trosvika ved Tangen vitner om et folk med den rette tro, tro det eller ei! Fra norrøn tid stammer Vidarshov i Vang, der hvor Vidar holdt messe, ikke langt unna ligger Torstingbu, der Tor bodde, Disen på Hamar er enga der den kvinnelige guddommen holdt til, Baldishol på Nes er viet Balder, og som kjent har Baldisholteppet iøynefallende forbindelser til den mauriske kultur ved Middelhavet. Og midt i Mjøsa, på den hellige øya, finner vi både Hovinsholm og Hovelsrud.
Minnene flyter – Mens vi likevel er innom Helgøya, tenker vi tilbake på menneskene fra sør, som satte navn på Lågen, som fyller innsjøen med lògr; den glitrer og skinner som en morgen, og glitteret i morgenstunden gir navn til mòr, mjòr, mjòrs, mjøs, mjøsa, som flyter stille gjennom Morgenlandet med Skibladner på hjul. og mot kvelden, når angr som betyr fjord blir trangere og trangere, da ender den på det stedet som heter Minne!
Og minnene våre flyter ut i elva der isen aldri legger seg, fordi den er vòrma av alle gode tanker fra vårt indre – fra Mjøslandet i våre hjerter.
Hans Petter Hanssen
Hamar Vwnstre