Sosialliberalisme: Frihet og ansvar

Liberalisme er bredt. Det finnes uendelige mengder stoff om tanker, modeller og filosofiske tekster som tar for seg liberalismen som ideologi. Det er vanskelig å definere liberalisme i èn setning, og det er ulike oppfattelser som gir ytterpunktene og innholdet i ordet, sin betydning. Sentralt i liberalismen er allikevel friheten.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


De fleste liberalister vil argumentere for at mennesket er født fritt og vil også ha en klar oppfattelse av hva som ligger til grunn for ordet frihet. En velkjent frase som skal beskrive liberalismen; «Min frihet slutter der din begynner», er mye brukt og anerkjent av de som vedkjenner seg ideologien i moderne tid.

Andre eksempler på uttalelser av liberal karakter er: «Statens oppgave er ene og alene å sørge for at borgernes frihet beskyttes og opprettholdes», og «Staten skal ikke innskrenke (frihet) eller pålegge (tvang) som konsekvens, straff, belønning eller virkemiddel for å nå de til enhver tid gitte mål og/eller statsoppgaver».

Selvfølgelig er disse eksemplene lite motstandsdyktige for argumentasjon. En bokstavelig utøvelse av disse eksemplene ville jo gjøre både fengselstraff, lovtekster og for eksempel naturvern, forbudt. Men, vi må allikevel ta grunntanken til etterretning; tanken om at frihet står sentralt og er gitt hvert eneste menneske, naturlig. Det er liberalismens utgangspunkt at ingen kan tvinges til å mene eller føle annet enn de faktisk gjør, og at enhver (især en eventuell stat) har ansvar for å vokte dette prinsippet. En liberalist vil se det som det absolutte overgrep når en stat legger føringer, eller ellers prøver å pålegge (eller tillegge) borgere tanker, meninger eller holdninger (uavhengig om de de individuelt oppleves som negative eller positive).

Sosialliberalisme er som mange andre ideologier, en variant av liberalismen. En sosialliberal vil mene at andres frihet er nøyaktig like viktig som egen, og at alle har et sosialt ansvar for å ivareta hverandres rett til å utøve den. Det innebærer en tydelig, men begrenset, stat, som har som hovedoppgave å sørge for at borgernes rettigheter ikke krenkes av andre og at enkeltmennesket utstyres med de beste verktøy for å oppnå eget potensial og sin egen oppfatning av lykke. Det vil med disse prinsippene i grunn, ikke være riktig av en stat å innta en forelder-holdning («Jeg vet at dette er det beste for deg, og gjør det for ditt eget beste, selv om du er uenig).

I praksis kunne følgende, være gode eksempler på liberale forslag:

1. Ordningen med «søndagsstengt» må bort. En butikkeier må selvfølgelig selv få bestemme når han ønsker å ha butikken åpen for salg, og så er det opp til kunden om vedkomne ønsker å handle på en søndag.

2. Skjenketider må avskaffes. En kommune må gjennom sitt lokale folkevalgte styre selv få bestemme til hvilke tider kommunens serveringssteder får servere alkohol. En stat skal ikke blande seg opp i slike ting, akkurat som de skulle visst hvordan vi liker å ha det lokalt, og hvordan vi håndterer det.

3. Bygging i strandsonen må ikke forekomme annet enn til allmennyttige formål. Alle skal ha tilgang på sjø og kyst, og ikke begrenses av andre.

4. Vi må være kritiske til overvåkningssamfunnet, og protestere på å bli iakttatt i hemmelighet, videofilmet på offentlig plass, eller avlyttet uten at det samtykkes eksplisitt.

5. Staten må ha et stadig fokus på å kutte i egne arbeidsoppgaver. Det er et poeng at vi borgere har oversikt over statens bedrift, forståelse av dens hensikter, og mulighet til å protestere dersom vi er misfornøyde med utførelsen. Det skal ikke koste mer å drive en stat enn den yter av goder til folket.


Tilpasset del av en større tekst,
“Tanker om frihet”,
av Ole Christian Fredriksen

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**