13. oktober 1761 var familien Calas i Toulouse samlet til middag. Etter måltidet bryter sønnen Marc-Antoine opp, angivelig for å ta en tur på vertshus. Seinere blir han funnet død i familiens butikk nede i førsteetasje, med merker etter et rep om halsen. Folk på gata mente å vite at det var den 64 år gamle familiefaren som hadde tatt livet av sønnen, for å hindre ham i å omvende seg til katolisismen. Det kunne han ha gode grunner for å gjøre: Marc-Antoine hadde studert jus, men for å fullføre måtte man være katolikk. Derfor hadde han den siste tida arbeidet i farens butikk, etter sigende nedstemt og uten framtidsutsikter.
Politiet valgte å tro på gatas parlament. At familien seinere endret forklaring og hevdet de fant Marc-Antoine hengt styrket bare politiets mistanker, selv om det fantes åpenbare grunner til å skjule et selvmord: Tok man sitt eget liv, mistet man ikke bare retten til den siste olje, men ens eiendeler ble konfiskert, og i følge tradisjonen skulle liket også trekkes gjennom gata hele veien til søppelfyllinga. Uten andre beviser ble Jean Calas dømt til døden og henrettet 10. mars 1762.
Calas-saken kom Voltaire for øre, og han innså at dette var en perfekt anledning til å slå et slag mot den religiøse intoleransen som preget Europa. Det var åpenbart at det var familiens religiøse overbevisning som hadde vært utslagsgivende for dommen.
Nå var Voltaire verken den første som tok opp spørsmålet om toleranse, eller den mest originale. Men Voltaire hadde en enestående posisjon i europeisk åndsliv. Han hadde innflytelsesrike kontakter over hele Europa, og en utpreget sans for formidlingens kunst. Derfor fikk Traktaten også et langt større gjennomslag enn avhandlinger som kanskje var både viktigere og mer originale filosofisk sett.
På Voltaires tid hadde religiøs intoleranse preget Europa i flere århundrer. For mange var det rett og slett umulig å forene troen på én Gud og at naboen trodde på noe annet. De opprivende religionskrigene og den westfalske fred i 1648 skapte en slags våpenhvile mellom protestanter og katolikker, men i Frankrike mistet protestantene atter sine privilegier under solkongen Ludvig den 14, og flere hundre tusen hugenotter måtte flykte.
Typisk for tidlige forkjempere av toleranse var at ingen av dem var særlig tolerante selv. Toleransen ble født som en nødvendighet, som ikke var befestet i menneskene. Men det Voltaire ønsket å skape var en universell toleranse, som ikke minst var begrunnet gjennom religionen. Det viktigste argumentet er at den enkeltes visdom ikke er uendelig som Guds. "Jo mer kristen og guddommelig religionen er, jo mindre tilligger det mennesker å bestemme over den; om Gud har skapt den, vil Gud beskytte den uten deres hjelp. Dere vet at intoleranse bare skaper enten hyklere eller opprørere — hvilket sørgelig alternativ!” Implisitt ligger det i intoleransen at den er en gudsbespottelse.
For Voltaire er det intolerante menneske bare er en liten prikk som kretser i verdensrommet, og som sier til andre: "Hør på meg, for Guden over alle disse verdener har opplyst meg: Det er ni hundre millioner små maur som oss på jorden, men det er bare min maurtue som behager Gud; alle de andre føler han evig avsky for; bare min tue vil bli lykkelig, og alle de andre vil bli ulykkelige i all evighet."
Ved å argumentere gjennom religionen er Voltaires poeng å vise at toleranse ikke er det samme som verdinøytralitet eller feighet. Man skal ikke oppgi det man tror på selv for å tolerere andre. Snarere tvert i mot handler toleranse om å tåle det som vi ikke anerkjenner. Det har aldri vært lett, og er det i hvert fall ikke nå, etter 22. juli. Men det gjør toleranse enda viktigere. Det finnes ting det er umulig å akseptere. Men man kan ikke sette toleransens grense ved all intoleranse, uten samtidig å svekke den. Når Mullah Krekar påberoper seg ytringsfrihet samtidig som han hyller drapet på den hollandske filmskaperen Theo van Gogh, er han verken i kontakt med grunnleggende liberale prinsipper eller med Allah, skal en følge Voltaires tankegang. Og når "Fjordman" tar til orde for å deportere muslimer, er hans tankeverden definitivt ekstrem og intolerant. Det gjør det bare enda viktigere å vise at det er gjennom saklig og engasjert gjendrivelse vi gir styrke til og viser fram den kanskje viktigste verdien vårt samfunn er tuftet på.
Kronikk i Adresseavisen 10. mars 2012.