Helse er nærhet
Det meste er skrevet i debatten om sykehuset. Men har vi sagt det viktigste?
Da jeg var 14 år, fikk min mor uhelbredelig kreft. Hun lå på sykehuset og etter skolen gikk jeg ofte til henne. Dette var i Lahti på 1990-tallet. Jeg kunne ikke ha gått til mora mi, hvis hun hadde ligget på et sykehus plassert i ingenmannsland på landsbygda. At jeg gikk til henne, betydde mye for oss begge — og har vært en avgjørende faktor for min egen psykiske helse også etter at hun døde.
Da jeg var 27 år, gikk jeg til sykehuset på Lillehammer og fødte premature tvillinger. Disse bitte små barn som startet sitt liv i kuvøse, kunne bli født på Lillehammer fordi Lillehammer hadde opparbeidet seg en imponerende kompetanse gjennom systematisk skolering på for tidlig fødte. I én måned lå vi i fantastiske hender. Og fordi jeg fikk føde i nærheten av der jeg bor, kunne storebroren og barnefaren spasere hver dag til oss. Det betydde mye for oss som familie i en krisesituasjon.
De færreste av oss planlegger å bli sengeliggende eller pårørende, men det er mange av oss som planlegger en jobb og en karriere i helsevesenet. Det er mennesker som meg — som har skaffet seg en høy kompetanse i en universitetsby, men som allikevel ikke ønsker å bo i Oslo, fordi de ønsker nettopp nærhet. Jeg kjenner mange som etter endt studium i Oslo har bosatt seg på Lillehammer på grunn av nærhet — for å kunne gå på jobb, gå til barnehagen, gå til Litteraturfestivalen. De — vi! — setter pris på urbane tilbud kombinert med overkommelige avstander. Jeg er usikker på om et sykehus på landsbygda vil kunne rekruttere unge høykompetente mennesker i den grad et storsykehus forutsetter. All til- og fraflyttingsstatistikk viser jo det motsatte.
Lillehammer kommunestyre ville ikke flytte et av landets beste sykehus til Biri. Nærhet har heldigvis
fortsatt en verdi.
Sanna Sarromaa
kommunestyrerepresentant (V)