Jeg skal bruke tre eksempler på å beskrive hvorfor jeg mener dette; asylbarn, tigging og klesplagg. Jeg har ingen illusjon om at alle som kommer til Norge gjør det med ærlige hensikter, men jeg tror de langt fleste kommer fordi de i et rikt land med gode ordninger har en mulighet til å skaffe seg en framtid. Hva er galt med det? Er det ikke grunn til å beundre folk som satser alt de har på å skape sin familie en framtid?
Hadde jeg bodd i et annet land og fått barn der ville jeg ha følt det urettferdig om mine barn ble kastet ut av landet sammen med meg om jeg ikke lenger var ønsket der. Mine barn ville jo tross alt vært født og oppvokst i det landet og det var det eneste de ville kjent til. I tillegg forutsetter den internasjonale barnekonvensjonen at barns rettigheter skal vurderes spesielt når myndigheter handler overfor barn.
Likevel synes mange det er helt greit at vi kaster ut barn fra Norge selv om de er født og oppvokst her og ikke kjenner til noe annet. Barna blir bevisst straffet for det foreldrene gjør, selv om det ikke er i tråd med barnekonvensjonen. For meg ville det å måtte reise tilbake til Norge ikke vært spesielt negativt, men for mennesker som har reist fra forfølgelse eller fattigdom vil det være helt avgjørende at de ikke blir sendt tilbake dit.
Vi må huske på at vi som nasjon har innvandringsstopp. Folk kan ikke uten videre komme hit om de ikke kommer fra EØS-området. Det finnes ikke en åpen dør til Norge for de som ærlig vil bidra men kommer fra "fjerne strøk". Det finnes kun særordninger.
Om jeg skulle flytte tilbake til Norge etter år i utlandet, har ikke jeg heller tilgang til alle velferdsgoder og sosiale rettigheter. De må jeg opparbeide meg på nytt. Det gjelder også for innvandrere. Det holder ikke å selge et magasin for å få tilgang til alle rettigheter slik noen ønsker å framstille det.
Men når det gjelder store innvandringsgrupper er det laget spesialordninger/tiltak som raskt kan gi dem jobb og få dem inn i "det vanlige liv" i Norge. Dette gjelder som eksempel folk fra Polen og Baltikum. Det kunne også blitt gjort for folk fra Bulgaria og Romania (som er en del av EØS) uavhengig av om de er sigøynere, romfolk eller "vanlige" folk. I stedet prøver vi å unngå å ta stilling til deres livssituasjon ved å forby tigging.
Om jeg går på butikken og panter helgens "gevinst" på kr 67,- har det liten betydning for min familieøkonomi. Dersom en rusmisbruker eller en fattig innvandrer gjør det samme, kan det avgjøre om familien den dagen får mat. Skal vi ramme alle ved å innføre et tiggeforbud fordi noen ikke liker å se skitne, fattige og fremmede mennesker i vårt rike land?
Når nordmenn går med skaut til bunaden er det en kulturell tradisjon. Når ungdom går med caps eller luer følger de tidens mote. Når en "fremmed" går med hodeplagg er det en trussel mot vår felles kultur, et bevis på undertrykking og en fare for sikkerheten til alle oss andre.
Alle sosiale ordninger kan misbrukes og vil sannsynligvis bli det, men skal vi av den grunn kutte dem ut slik at de som trenger dem mest ikke får dem lenger? Min konklusjon er at vi frykter det ukjente mest. Derfor prøver vi å skape trygghet gjennom å lage hindre for eller ekskludere det ukjente. Burde vi ikke heller være mer åpne og inkluderende og ønske at andre også lykkes like bra som oss? Selv om de ikke er født til velstand slik som de fleste av oss.
Sindre Westerlund Mork
bystyremedlem for Venstre