En ung kvinne skrev nylig i Aftenposten at «Noe av det aller skumleste jeg vet om, er nasjonalisme og høyreekstremisme». Dette er vel ikke vanskelig å forstå når vi ser fremveksten av fremmedfrykten i Ungarn og Hellas og med Anders Behring Breivik og hans beundrere, folk som synes å ville monopolisere nasjonalisme som noe som er forbeholdt reaksjonær politikk.
Jeg tror de fleste av oss én eller flere ganger har stanset opp siden 22. juli 2011 for å fundere over norsk nasjonalisme. Kanskje kan vi sammenfatte en hovedreaksjon i folket med dette sitatet fra Albert Einstein, «Nationalism is an infantile disease. It is the measles of mankind». Det kunne virke som om alle delte denne oppfatningen, det var knapt norske flagg å se blant folk som strømmet ut i gatene i dagene etter – ikke ett eneste, tror jeg.
Likevel var det veldig mange som umiddelbart plasserte et norsk flagg i hjørnet av profilbildet på Facebook-siden sin, og for ikke lenge siden var vi vitne til det utbruddet av nasjonalisme som finner sted hver 17. mai. Kan nordmenn fortsette å være stolte av språket sitt, kulturen og tradisjonene og samtidig fordømme ideene og handlingene til høyreekstreme nasjonalister, og det uten å motsi seg selv?
Liberal bevegelse
Det mener jeg de kan. For noen er det overraskende at den åpenhjertige nasjonalismen som de fleste nordmenn fremviser er eldre enn den fremmedfiendtlige versjonen. Første gang nasjonalismen ble en politisk hoveddrivkraft i Europa, på første halvdel av 1800-tallet, var den faktisk en liberal og progressiv bevegelse.
Den liberale nasjonalismen sto i hovedsak for to ting: At nasjonale grupperinger har størst legitimitet, og at individet kan bli et mer fullstendig menneske ved å være trygg på sin nasjonale identitet og samtidig være solidarisk med andre folk. Særlig var unge av mange nasjonaliteter oppildnet av drømmen om et fellesskap av nasjoner.
Bevegelsen mistet mye av sin rolle som politisk drivkraft etter de store revolusjonene i 1848, da flere nasjoner la til side alle tanker om gjensidig anerkjennelse til fordel for å fremme egne interesser. I ettertid har verden måttet tåle mange mørke historiske hendelser som minner oss om at denne sorten nasjonalisme kan spre seg raskt og med dødbringende kraft.
Men den liberale nasjonalismen fortsatte å leve, og noen av dens beste talsmenn var å finne i Norge. På andre halvpart av 1800-tallet ble denne tanken holdt i hevd av Bjørnstjerne Bjørnson. Hans urokkelige norgesstolthet gikk alltid hånd i hånd med en følelse av fellesskap med andre nasjoner.
Ikke nødvendigvis reaksjonær
Mens vi må være på vakt overfor potensielle farer ved nasjonalismen, så er den ikke nødvendigvis en reaksjonær ideologi. Det store flertall av nordmenns nasjonalfølelse bygger på ideen om at Norge kan bidra med noe spesielt og unikt til alle nasjoner på jorden og tilhører en helt annen verden enn høyreekstremistenes fremmedfiendtlige utopier.
[link#http://www.aftenposten.no/meninger/En-skummel-barnesykdom-6956204.html]