Grunnpilar under press
Høyre og FrPs forslag om å avvikle hjemfallsretten innebærer et paradigmeskifte i norsk naturressursforvaltning som bunner i en hundreår lang ideoligisk mangel på forståelse for de prinsipielle sidene ved ordninge.
"Naturens love er skaberens anordninger. Der står ikke skrevet i dem nogen erkjendelse af nogen anden ret end af arbejdets; men bredt og tydelig står skrevet i dem alle menneskers lige ret til at bruge og nyde godt af naturen, retten til at lægge sit arbejde på den og til at modtage og eje dens løn. Fordi derfor naturen blot giver sine gaver til arbejdet, er anvendelsen af arbejdet til produktion den eneste retfærdige grund til udelukkende ejendomsret".
Ordene tilhører den amerikanske journalisten, økonomen, sosialfilosofen og politikeren Henry George (1839-1897). I dag er han ukjent for de fleste, men da boka Progress and Poverty ble utgitt i 1879, avfødte det en internasjonal politisk bevegelse som kom til å få en indirekte, men avgjørende betydning for det moderne Norge.
Gunnar Knudsens to Venstre-regjeringer stod for mange av de pilarene for det samfunnet vi kjenner i dag. Åttetimersdagen, alderstrygd, en liberal skilsmisselovgivning, mer makt til kommunene, barnelovene, og ikke minst hjemfallsretten — som skulle sørge for at fellesskapet fikk varig råderett over norsk vannkraft — ble innført under statsminister Knudsen.
Georgismen
Hovedarkitekten bak konsesjonslovene, justisminister Johan Castberg var inspirert av georgismen, som retningen ble kalt. "Fremskridt og Fattigdom : en Undersøgelse af Årsagerne til de industrielle Kriser og Fattigdommens Vækst midt under den voksende Rigdom" ble oversatt fra engelsk av den senere Venstre-lederen Viggo Ullmann og utgitt i 1886, og flere framstående Venstre-politikere var medlemmer av Henry George-laget som Ullmann tok initiativ til i 1907.
Henry Georges hovedbudskap var at grunnrente og ikke-produktiv oppsamling av rikdom var både urettferdig og veksthemmende. Han var positiv til frihandel og motstander av tollmurer, men mente at jord og andre naturressurser skulle tilhøre fellesskapet, og at bruken av naturressurser skulle skattlegges i stedet for arbeid. Han tok også til orde for borgerlønn.
Henry George
"Om jeg rydder en skog, udtørrer en myr eller fylder et morads, så er alt, hvad jeg med rette kan gjøre fordring på, den værdi, der er givet ved disse anstrengelser. De giver mig ingen ret til selve jorden, intet andet retskrav end det, som flyder af min med hvert andet samfundsmedlem lige andel i den værdi, som føjes til jorden gjennem samfundets udvikling", skriver George i Ullmanns språkdrakt.
At Georges tanker kom til å spille en helt spesiell rolle i Norge, skyldtes omstendighetene landet befant seg rundt slutten av forrige århundre. Spekulanter reiste land og strand rundt for å kjøpe opp norske fossefall til utbygging av vannkraft, og mange fryktet at norsk vannkraft skulle falle på utenlandske hender. I det første utkastet til konsesjonslovgivning var det da også bare utenlandsk eierskap det var satt begrensninger på. Frykten for at utlendinger skulle tilrane seg norske fossefall hadde bred politisk forankring. Men i den endelige utformingen til en norsk hjemfallslovgivning var norske og utenlandske eiere likestilt. Det skyldtes den prinsipielle tankegangen som lå til grunn, og som var inspirert av Henry George:
" Staten er os alle sammen. Den er ikke et enkelt selskap paa nogle faa .Skulde der være nogen fare, om staten fik noget monopol, om staten havde monopol paa at levere alt lys og kraft her i landet?" spurte statsminister Gunnar Knudsen retorisk i stortingsforhandlingene. Loven innebar at for eksempel Norsk Hydro fikk fri bruksrett til kraften fra Rjukanfallene, men at rettighetene skulle tilfalle staten etter en gitt periode, vederlagsfritt.
Konsesjonslovgivningen møter lite forståelse
Det var denne tankegangen som slo seg inn som bærende for norsk naturressursforvaltning siden. I boka «Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi» (2009) hevder historikeren Helge Ryggvik sågar at det var erfaringen med konsesjonslovene for vannkraften som gjorde det mulig for norske myndigheter å motstå presset fra internasjonale oljeselskap da oljerikdommene i Nordsjøen skulle fordeles. Slik sørget Norge, i motsetning til for eksempel Danmark, at det var fellesskapet, og ikke private interesser som fikk eierskapet til oljen.
Det offentlige eierskapet på vannkraft og olje framstår som selvfølgelig for de fleste nordmenn i dag. Men den prinsipielle tenkningen som ligger bak, fortoner seg like radikal og fremmed for enkelte i dag som den var for hundre år siden. Konsesjonslovgivningen møter lite forståelse, både hos EU og hos Høyre og Fremskrittspartiet. Kanskje er det derfor også på tide å diskutere det prinsipielle forsvaret for offentlig eierskap på evigvarende naturressurser på nytt.
ESAs forsøk på å få den avviklet gjennom dom i 2007 førte til at regjeringen Stoltenberg innførte en lovendring som i større grad skulle likebehandle private eiere med offentlige, men uten at selve hjemfallsretten falt. Endringen muliggjorde at konsesjonshaver kan selge seg ned til en tredel, og beholde evig konsesjon på denne tredelen. Likeledes kan offentlig eide kraftverk selge en tredel til private utbydere — noe som for eksempel er i ferd med å skje i Troms Kraft i dag, hvor et offentlig selskap ledet av en tidligere energiminister for de rødgrønne selger deler av norske kraftverk til Sverige.
Men denne uthulingen kan fort bli til avvikling dersom Høyre og Fremskrittspartiet får gjennomslag for forslaget de nylig har lansert om å avvikle hjemfallsretten helt. I sitt programforslag skriver Høyre at «[p]rivate og kommunale eiere av vannkraftressurser bør likebehandles med staten som eier. Hjemfallsreglene bør derfor endres. Dette vil sikre konkurranse og eiermangfold».
Det vil si at de om lag 5% prosentene av norske vannkraftverk som drives på konsesjon fra staten, skal fortsette å gjøre dette, men at staten skal ha forkjøpsrett — til full markedspris — dersom industrien videreselger kraftverkene. Problemet er imidlertid ikke bare staten gir en gedigen gavepakke på vegne av fellesskapet til konsesjonshaverne, men at det lovmessige vernet rundt de offentlig eide vannkraftverkene forsvinner. Uavhengig av om Høyre og Fremskrittspartiet vil selge eller ikke selge nasjonens kraftverk i løpet av neste fireårsperiode, betyr det altså at vi må stole på at framtidas politikere ikke faller for fristelsen til å selge stadig nye biter av norsk evigvarende vannkraft for engangsbeløp. Det gjøres allerede i dag.
Sammen med et ønske om å selge deler av Statkraft, innebærer forslaget fra Høyre et paradigmeskifte i norsk naturressursforvaltning, som bunner i en hundreår lang ideologisk mangel på forståelse for de prinsipielle sidene ved hjemfallsretten. Mens hjemfall for Venstre var en beskatningsform for bruk og økonomisk gevinst på fellesskapets ressurser, så ble loven av mange Høyre-folk betraktet som en utidig inngripen i eiendomsretten. Det synet kan få sin revansje dersom vi får en blå-blå regjering etter valget neste år.
Publisert i Minerva 13. desember 2012.