Artikkel i Hitra-Frøya 9. september 2014.
I siste kommunestyremøte på Frøya ble politikere orientert om Kommunebarometret. Dette er et “barometer” utarbeidet av avisen Kommunal Rapport som sier noe om hvor flinke kommunene i Norge er på en rekke områder av kommunal virksomhet. Det blir gitt poeng for hvert enkelt område, men områdene tillegges ikke like stor vekt. De seks tyngste områdene er grunnskole og pleie og omsorg (20 % hver), barnevern, barnehage og økonomi (10 % hver) og helse (7,5 %). Ut fra poeng og vekt for hvert område blir det regnet ut en poengsum for for hele virksomheten under ett, og kommunene rangeres ut fra det.
Tabellen under viser Frøyas plassering totalt og plassering innen grunnskole, pleie og omsorg, barnevern, barnehage, helse, økonomi og enhetskostnader.
Totalt 385
Grunnskole 411
Pleie omsorg 181
Barnevern 286
Barnehage 145
Helse 382
Økonomi 302
Enhetskostn 251
Det er 428 kommuner i Norge. Totalt ligger Frøya i 2014 på 385.-plass, altså i bunnsjiktet blant kommunene i landet. Et meget gledelig unntak er det arbeidet NAV gjør, som rangeres som 4. beste i landet!
Grunnskole-resultatene har gått nedover
Jeg vil ta for meg resultatet innenfor området grunnskole, som jeg kjenner best til, og der Frøya ligger på plass nummer 411 av 428 kommuner. I sin kommunegruppe ligger Frøya helt sist i rangeringen.
I tillegg har grunnskolen i Frøya ligget svært lavt på resultater i Nasjonale prøver i en rekke år. Når det gjelder grunnskolepoeng, er situasjonen den samme. Frøya ligger langt under landsgjennomsnittet.
Grunnskolepoeng regnes ut ved at alle avsluttende karakterer som føres på vitnemålet, legges sammen og deles på antall karakterer slik at en får et gjennomsnitt. Deretter multipliseres gjennomsnittet med 10. Elever som har færre enn halvparten gyldige karakterer er ikke med i beregningene.
Grunnskolepoeng er en god pekepinn på mulighetene en elev har for videre skolegang. Spesielt gjelder dette muligheter for studiespesialisering i videregående skole.
Situasjonen er meget bekymringsfull. Frøya ønsker å fremstå som en innovativ kommune. Det er ikke tvil om at kommunen trenger kompetanse på en rekke områder, kompetanse som kun kan hentes fra høyere utdanning. Spørsmålet blir derfor: Hvordan skal elever fra Frøya skaffe seg denne kompetansen, når grunnlaget fra grunnskolen er så dårlig som det faktisk er?
Det vises til såkalt “historie” når det gjelder skolen på Frøya. Det sies at man er i gang med en opprydding i tidligere “synder”. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Frøyaskolen har ingen ting å skamme seg over hva gjelder tidligere resultater. En langt større andel av elever var for noen år tilbake i stand til å ta høyere utdanning med grunnlag i gode resultater fra grunnskolen. Man bør snarest slutte med å skape et inntrykk av at man nå bruker energi og ressurser på å rette opp tidligere tiders elendighet. Dette er rett og slett historieforfalskning!
Politikerne ført bak lyset
Frøya kommune har bebudet en temadebatt om skole i løpet av september eller oktober. Dette blir en viktig debatt, men forutsetningen for at dette skal bli vellykket, er at man slutter å fornekte og tildekke de faktiske forhold. Det var tendenser til dette i siste kommunestyremøte. Jeg forstår at rådmannen er på utkikk etter halmstrå som kan gjøre bildet penere, men det er en blindvei og en avsporing. Det er ikke lenge siden en innleid konsulent, Lasse Isaksen, kunne fortelle kommunestyret at Frøya nærmet seg “gullstandard” hva resultater angår. Jeg vil påstå at han førte kommunestyret bak lyset.
En kan ikke skryte seg til gode resultater
Skal man få forbedring, er åpenhet avgjørende. Ikke bare skolen, men også andre virksomheter i Frøya er fanget i en forestilling om at omdømme kan skapes av media og selvskryt. Den eneste måten å få et godt omdømme på, er å prestere gode resultater for kommunens innbyggere.
En del av oss, som er kritisk til praksis i skolen, blir ofte møtt med dette argumentet: “Du skal framsnakke skolen og kommunen!” Framsnakking er et “nyord”, der negasjonen er “baksnakking”. Baksnakking har altid hatt, med rette, et negativt stempel. Når debatten blir så forenklet som framsnakkingsbegrepet legger opp til, mister man en viktig dimensjon. Den dimensjonen er kritisk tenkning. Kritisk tenkning har i århundreder vært drivkraften i utvikling. Selvskryt er historisk sett ikke et honnørord. Kritisk tenkning er helt nødvendig for at samfunnet skal utvikle seg i riktig retning.
Skolen må se på sin egen praksis
I kommunestyret tok jeg opp noen eksempler på praksis som skolen bør se på:
1. Ukeplaner. En av Norges fremste skoleforskere advarer mot praksisen med ukeplaner og ansvar for egen læring. Spesielt for svake elever er dette en dårlig løsning. Det hindrer læring. Flinke elever får heller ikke utnyttet sitt potensiale fult ut.
2. Overtro på IKT. En OECD-rapport konkluderer med at skoler med stort trykk på IKT, bruk av datamaskiner og sosiale medier, klart gjør det dårligere i forhold til resultater. Dette bør være et tankekors for foreldre som var motstandere av forbud mot mobilbruk i skoletiden og et tankekors for skolen.
3. Lange økter. Den gjeldende organisering av skoledagen er også et hinder for god læring. Når skolen organiserer skoledagen i langøkter, er dette i strid med det hjerneforskning konkluderer med som optimalt.
4. Skriving på data. Neste eksempel er bruk av IKT i forbindelse med skriving av tekster. Forskning viser at dette er en svært dårlig ide. Skriving med penn/blyant aktiverer høyre hjernehalvdel, som er gunstig for læring.
5. Digital kommunikasjon. Skolen på Frøya har innført ITS LEARNING som plattform for kommunikasjon med elever og foresatte. Spørsmålet er om dette er hensiktsmessig i forhold til læring. Har man evaluert efekten av at digital kommunikasjon i stor grad har erstattet kommunikasjon ansikt til ansikt?
Å evaluere egen praksis er i det hele tatt fraværende. Da er det ikke rart om de gode resultatene uteblir.
Skolen markedsplass for prosjekter. Pedagoger som møtedeltakere og byråkrater.
Skolen oversvømmes så og si av konsulenter og personer som gjør krav på å besitte kompetanse som skolen trenger. Skolen har blitt en markedsplass, der det ene prosjektet etter det andre presenters etter innfallsmetoden. Samtidig blir pedagogene redusert til møtedeltakere og byråkrater. Pedagogenes kompetanse blir i økende grad misbrukt til oppgaver som ikke er nødvendige og i liten grad tjener elevens læring og utvikling.
Ola Grønskag