Takk til Håkon Lund. Det var et prisverdig initiativ! Idrettsrådene og Svømmealliansen har vært tydelige i sine ønsker. Debatten er på nytt i gang. Det er betimelig. Men hva handler denne debatten om sånn egentlig? Jeg er faktisk i tvil. La meg forsøke å oppsummere, med alle mulige forbehold om at jeg kan ha misforstått:
Det har skjedd noe de siste ukene. Her er status slik jeg ser det. Det er tre debatter: Innhold, organisering og lokalisering.
A. Innhold har tre hovedvarianter:
1. Badeland: Et anlegg som først og fremst er basert på lek og velvære. Et anlegg for både småbarnsfamilier og barn og unge. Solid tilrettelagt for turister i sommermånedene. Et sted for vannleker og lære å svømme. Men ikke et sted for klassisk trening og konkurranser. Som oftest privat drift.
2. Konvensjonelt anlegg: Femti-metersbasseng, stupbasseng, opptreningsbasseng, barnebasseng, varmtvannbasseng. Treningssenter for ulike vannidretter som blant annet svømming, stuping, vannpolo, undervannsrugby. Åpent for publikum store deler av åpningstiden.
3. Kombinasjonsanlegg: Både konvensjonelt anlegg og badeland. Badelandområdet ofte betydelig mindre enn et fullskala badeland.
B. Det er ulike modeller for organisering og eierskap, her er fire hovedmodeller:
1. Kommunalt anlegg: Den enkelte kommune eier og driver selskapet.
2. Interkommunalt anlegg: To eller flere kommuner går sammen om å bygge og drifte anlegget. Eiernøkkel ofte knyttet til antall innbyggere i hver enkelt eierkommune.
3. OPS — modell for offentlig og privat samarbeid. Ulike muligheter. Kommunen kan eksempelvis bygge og anlegget driftes privat. Skal medføre at det blir en kostnadsmessig vinn/vinn-situasjon.
4. Privat: Anlegget bygges og driftes privat. Kommunene kjøper treningstilbud for idrettsutøvere.
C. Lokalisering. Jeg skal ikke våge meg på de utallige mulighetene. I et interkommunalt samarbeid er det naturlig at alle eierkommune kommer med lokaliseringsalternativer. Anlegget må ligge sentralt. I utgangspunktet kan et anlegg ligge både i Sandnes, Sola, Randaberg og Stavanger. Det dreier seg om idrettsutøvere som trener tidlig og flere ganger daglig, det bør være mulig å gå/sykle for flest mulig. Om skoleelever skal benytte det regelmessig, bør det være gode kollektivtransportmuligheter og barnefamilier og andre besøkende bør ha kortest mulig vei når bil må brukes.
I dagens folkehallmodell (Sørmarka Arena, Sandneshallen, Randaberg Arena og Sola Arena) er tomt og nødvendig infrastruktur et vertskommuneansvar. Selvsagt er det forskjellige måter å tenke en kostnadsnøkkel, men det er naturlig at et femte anlegg følger samme prinsipp. Det betyr i praksis at den kommunen som får anlegget tar betydelig mer kostnader enn de andre.
Et eventuelt OPS/IKS-samarbeid eller privat anlegg der kommunene kjøper treningstid bør også ha en sentral plassering. I øyeblikket er det kun Stavanger kommune som arbeider med et anlegg. Folkebadet framstår som et regionalt anlegg med eget langbaneanlegg og eget stupbasseng. Høyst sannsynlig det eneste i sitt slag i Sør-Rogaland som bygges på mange, mange år. Folkebadet er derfor mer enn et folkebad, det er et moderne sportsanlegg for både aktive og mosjonister. Svømmeanlegget har foreløpig fått arbeidstittel Folkebadet. Det er planlagt et 50-metersbasseng, eget stupebasseng, eget terapibasseng og eget opptreningsbasseng. I tillegg er det planlagt en familiedel med bølgebasseng, små grunne barnebasseng/plaskebasseng, boblebasseng, fartsskile, familiesklie. Et unikt anlegg. Stavanger har tomt i Jåttåvågen, det er utarbeidet romprogram og forprosjekt. Norden har vært reist på kryss og tvers for å se og lære av andre. Det nye flotte anlegget i Kristiansand har også fått en visitt. Det er arbeidet mye med en OPS-modell som så langt har strandet. Det er liten tvil om at Stavanger har lagt ned store ressurser i planleggingsarbeidet så langt. Det vil være totalt meningsløst, uansett framtidig løsning, å ikke bruke denne kompetansen og kunnskapen.
Det er en enorm investering. Et anlegg er dyrt i drift. Bygges det ikke optimalt med muligheter for tilnærmet driftsmessig balanse skal det bli tungt for kommunekassene å bruke penger til drift. Skatteinntekter svikter, det er tøft for mange kommuner å holde kvaliteten på tjenestene oppe på et høyt nivå. I dagens situasjon skal det holde hardt å forsvare og prioritere et kommunalt anlegg eller et anlegg med dårlige inntektsmuligheter. Derfor er Folkebadet planlagt som et kombinasjonsanlegg.
På stadig flere områder viskes kommunegrensene bort. Idretten kjenner knapt kommunegrenser. Så hvorfor skal vi ikke bygge et regionalt anlegg som Folkebadet i interkommunal regi? Det er en stor investering, men det er å investere i idrettsglede og folkehelse for hele regionen. Jeg tror det er mulig å få til hvis det er vilje til samhandling. Det er dessuten store penger i driften av denne type anlegg. Les bare hva som står i rapporten fra Pirbadet i Trondheim: «2009 ble et godt år for Pirbadet — både besøkstilgangen, så vel som årsresultatet, ble tidenes beste.» Regnskapet for Stiftelsen Trondheim Pirbad i 2013 viser et overskudd på 7.974.000 før skatt. Rundt 360.000 besøkende årlig.
Hva nå? Det er, for å sette det på spissen, helt urimelig at en kommune alene skal bygge et svømmeanlegg som hele regionen vil benytte ofte. Det er urimelig at gleden over anlegget skal deles på mange, men kostnadene fordeles på de få! Ordførerne får ta en prat snarest. Er det vilje til å stå samlet, så la oss få forpliktende uttalelser. La oss si at startskuddet ennå ikke er trukket av. Det betyr at vi samler flest mulig kommuner på startstreken. Jeg håper ingen blir stående igjen. Én region — ett folkebad. Et folkebad for den fysiske helsens skyld, enten det handler om alvor eller lek.
Det er urimelig at gleden over anlegget skal deles på mange, men kostnadene fordeles på de få!