For Venstre er det også avgjørende at framtidens havbruk skal vær en næring som står seg godt i klima- og miljøperspektivet. At den matproduksjon som norsk havbruksnæring står for må måles opp mot annen matproduksjon i miljø- og klimaregnskapet.
I løpet av de nærmeste ukene skal Stortinget ta stilling til et forslag fra Miljøpartiet de grønne om tre års vekststans i norsk havbruk, og regjeringen kommer med sin havbruksmelding. Vi venter i spenning på hva som kommer i havbruksmeldingen. Uansett må det være grunn til å regne med at meldingen vier bærekraft- og miljødimensjonen i havbruk stor oppmerksomhet. Jeg forventer også at det blir betydelig oppmerksomhet om villaksens kår i forhold til oppdrett, og vertkommunenes behov for å ha noe igjen for tilrettelegging av areal.
Med havbruksnæringens store betydning for mange kystsamfunn, er det vanskelig å tenke seg at svaret skal være full vekststans. Jeg syns ikke det er saklig grunn til å gjøre dette hverken i et økonomisk perspektiv, distriktsperspektiv eller i et miljøperspektiv. Sjømatnæringene, herunder havbruk, representerer en klimavennlig produksjon, med et energiforbruk og et klimautslipp som definitivt er konkurransedyktig med annen matproduksjon. Innen matproduksjon er det all grunn til at havbruksnæringen skal være en næring som bidrar positivt i klimaregnskapet.
[photo#59392]Norge har særlige komparative fortrinn innen maritime og marine næringer, ikke minst innen fiskeri og havbruk. Som nasjon er vi i en særstilling ved at vi rår over store havområder som har vært, og er, grunnlaget for vår oljeavhengige økonomi. I tillegg forvalter vi også rike fiskeressurser og har en kystlinje som er godt egnet for havbruk. Jeg ønsker ikke at vi skal skusle bort de naturgitte fortrinn som den norske kystsonen har for oppdrett i sjø, men jeg ser heller ikke bort fra at større deler av produksjonen bør foregå på anlegg på land. Uansett: Sjømatsektoren har potensial til å bli den økonomisk viktigste næringen til å kompensere for reduksjon i inntektene fra olje og gass.
Med de ressursene Norge råder over har vi også en moralsk forpliktelse til å utnytte de marine matressurser til å bidra til verdens matvareproduksjon. Norske sjømatprodukter er etterspurt i hele verden, og de fleste land har stor underdekning av egenprodusert sjømat. Som produsent av et høyverdig produkt har næringen ressurser til å bygge kompetanse og teknologi som bidrar til økt matproduksjon i andre deler av verden. Dette, sammen med at havbruksnæringen i likhet med den øvrige sjømatsektoren er en viktig distriktsnæring, gjør det nødvendig med en videre havbrukssatsing.
Næringens folk og politikere kappes i å hylle vekstpotensialet i sjømatsektoren. Utredningene som viser vekstpotensialet i marin sektor legger til grunn en vekst på rundt 4% årlig i havbruksnæringen. En slik vekst vil utløse verdiskaping både i selve havbruksnæringen og gi ringvirkninger for leverandørindustri og andre. Arbeidsplasser blir sikret og skapt, og mer sunn mat blir produsert. Derfor er det viktig for Venstre at det satses i havbruk.
Men Venstre vil altså ikke at dette skal skje uten strenge vilkår. Det handler om å få sikrere anlegg som tåler mer vær og vind, og som kan minimalisere risikoen for rømming. Det handler også om mer forskning og utvikling på «tette» anlegg, både på land og i sjø. Fremtidens vekst i havbruk er avhengig av næringen selv. Hvis næringen ikke får løst rømming- og lus problemene, vil det ikke være grunnlag for den vekst som næringen kunne hatt.