Første gang publisert som kronikk i Firda, 17.09.2013.
I diskusjonene rundt kommunesammenslåing trekkes nærhet til kommunale tjenester og lokalt selvstyre frem som argumenter for å beholde dagens kommunegrenser. Men lokaldemokratiet er i realiteten redusert til et skinndemokrati.
Dette er imidlertid ikke noe nytt fenomen. Kommunene har siden formannskapslovene ble vedtatt i 1837 gjennomgått større og mindre endringer. I 1837 fikk Norges vel 1,2 millioner innbyggere tilhørighet i en av de 392 nyopprettede formannskapsdistrikter (355 landkommuner og 37 bykommuner). Infrastrukturen var lite utbygd: 568 mil hovedvei og 961 mil bygdevei (1840), sjø og fjorder knyttet bygdene sammen. Ønsker om mer innflytelse på lokale forhold ble ut over 1800-tallet et argument for å stykke opp de «store» kommunene, også den sterke forbindelsen mellom kommunene og kirken bidro til flere kommuner. Kommunene var ved lov knyttet til de administrative grensene for prestegjeldene, og når disse ble endret dro de også kommunegrensene med seg. Slik kunne det ikke fortsette og i 1933 kom en lov som bestemte at et kirkesokn kunne deles uten en tilsvarende deling av soknekommunen. Da hadde antallet kommuner kommet opp i hele 747 og i Norge var vi bare 2,8 millioner innbyggere. Bedre kommunikasjoner og infrastruktur ut over 1900-tallet måtte få følger for kommunestrukturen. Den såkalte kommuneinndelingskomiteen av 1946, ledet av Nikolai Schei og tidligere fylkesmann i Sogn og Fjordane, ble satt til å utrede sammenslåing. Komitéen skriver:
Holder en seg utgangspunktet klart, at kommunene skal være hensiktsmessige lokale selvstyrte enheter, organisert i den samlede statsforvaltningens interesse, sier det seg uten videre at denne økonomiske strukturendring, folketilveksten og befolkningsforskyvningen, og den revolusjonerende omleggingen av kommunikasjonene burde ha ført til store endringer i den kommunale inndeling.
Bedret kommunikasjon hadde ført til en «…utvidelse av det lokale felleskaps- og interesseområder, slik at distrikter som før var naturlig skilt, nå er knyttet sammen.» Grensene for hva de den gang tenkte på som lokalt hadde utvidet seg siden 1800-tallet. I dag er de igjen utvidet og i Framtidsfylket snakker man om 45-minutters regioner og vekstmotorer. FORSKJELLENE MELLOM by og land økte ut over 1800-tallet. Større og tyngre statspålagte oppgaver gjorde det vanskelig for de mange små og fattige kommunene. Rike industrikommuner ville ikke slå seg sammen med nabokommunen. Dette la press på det kommunale selvstyret, i følge Schei-komiteen:
Misforholdet er for øvrig nå blitt tydeligere på grunn av de stadig større krav som stilles til den kommunale forvaltning både fra statens og fra befolkningens side. De stigende byrder har da også ført til at vi har fått en rekke kommuner som enten ikke kan klare å dekke det økte oppgaveområde med egne midler, eller som i hvert fall ikke rekker mer enn de mer eller mindre bundne utgifter og som ikke har overskudd til ekspansjon eller utfoldelse av lokalt initiativ. Et voksende antall av landets kommuner er derfor kommet i den stilling at de ikke tilfredsstillende kan realisere selvstyreprinsippet.
I dag etablerer kommunene interkommunale samarbeid på en rekke tjenesteområder fordi de er for små til å håndtere dem alene. Med nye interkommunale løsninger følger nye politiske og administrative nettverk utenfor kommunestyresalene. Interkommunale samarbeidsløsninger opp-står i det «utvidete» lokale rom. I følge en rapport fra Iris er:
…Det om lag dobbelt så mange formelle interkommunale samarbeid som det er kommuner i Norge, og hver kommune deltar gjennomsnittlig i elleve interkommunale samarbeid. Samlet sett tilsvarer det økonomiske omfanget av interkommunalt samarbeid i Norge om lag 10 % av kommunenes driftsutgifter.
Schei-komiteen mente at 3000 innbyggere burde være minimum for en kommune, men hensyn til kommunens geografi og andre lokale forhold kunne gi andre kommunestørrelser. Et av prinsippene for å få levedyktige kommuner var:
[…] kommunestørrelser som med bibehold av selvstyreideen legger forholdene til rette for den best mulige utvikling av næringslivet, som skaper stabilitet i den kommunale økonomi, gir en geografisk naturlig skatteutjevning, kvalitetsutbygging av forvaltningsapparatet og den best mulige rasjonalisering av forvaltningen.
Dette kunne vært skrevet i dag. Men i dag må teksten samsvare med at det lokale rommet hvor vi ferdes i har overskredet den lokale administrative inndelingen av kommunene. Interkommunalt samarbeid oppstår i dag fordi kommunene er for små til å håndtere de stadig større krav og stigende byrder. Et eksempel på interkommunalt samarbeid er samhandlingsreformen. Den krever en kommunestørrelse på ca 20.000 innbyggere og er den største ansvars- og oppgaveforskyvningen på mange år. Reformen er forankret i en rammeavtale og 13 delavtaler, og ble vedtatt så å si uten diskusjon av det kommunestyret jeg selv er en del av. Interkommunalt samarbeid fører til en disiplinering av kommunestyrene og en forskyving av makt og politikkutforming fra folkevalgte organer til noe som ligner «parademokratiske» organ på rådmanns- og ordførernivå. Større politiske saker utformes på dette nivået og kommunestyrene følger lydig etter for ikke å forsinke prosesser. Kommuneadministrasjonene samarbeider innenfor det utvidede lokale rommet for å skape løsninger, og det er på høy tid at kommunegrensene følger etter. Demokratiske prinsipper og folkevalgt kontroll over politikkutformingen og tjenesteområdene må veie tyngst i spørsmålet om kommunesammenslåing. Dermed er vi tilbake til utgangspunktet for Schei-komiteen sitt arbeid og vi kan spørre oss selv: hvem er det i dag som ønsker seg tilbake til 747 kommuner?