(Leserinnlegg i Trønderbladet 24.9.)
Melhus Høyre er en del av en trøndersk Høyre-trend der partiet gjør Midt-Norge rødere. I kommune etter kommune bringer de Arbeiderpartiet til makten og ordførerstolene. Verdal Høyre tar kaka i denne sammenhengen når de presterer å uttale til avisa Innherred at de ”(…) er ikke først og fremst opptatt av å få gjennom mest mulig Høyre-politikk, men ha en stø kurs videre i utviklingen av Verdal kommune.” Høyre-politikk kan ha liten verdi og troverdighet når selv ikke Høyre-politikere mener den er viktig nok til å kjempes for.
I Melhus mener Høyre at den nye posisjonen er styringsdyktig. Da må en må spørre seg hva de de legger i “styringsdyktighet” i denne sammenhengen, for det fremstår som evne til å ha stabil makt – ikke å styre. For hvilken retning er det så meningen Melhus skal styres i? Arbeiderpartiets identitet som del av arbeiderbevegelsen og med røtter i sosialismen passer dårlig med Høyres tradisjonelle idéer med fokus på enkeltmennesket og å bygge samfunnet nedenfra.
Det skal sies, at Arbeiderpartiet og Høyre tradisjonelt deler en felles tilnærming til politikken. I følge Kristin Clemet deler de en konsekvensetisk tilnærming: om politikken kan finansieres, om den virker og om den kan gjentas. Det betyr ikke at de deler syn om hvilken retning samfunnet skal styres. Hvilken politikk skal finansieres, hva er det som virker og til hvilket formål – og bør den da gjentas.
Samarbeidspartiene kan kanskje vise til at de har saker de er enige om og de har forhåpentligvis noen retningslinjer for hvordan budsjettene skal legges. Men de deler ikke grunnleggende idéer for hvilken retning Melhussamfunnet skal gå. Det er derfor de nå må finne midlertidige enigheter om eiendomsskatt og om kommunereform, for å ta to eksempler på saker de har vært uenige med hverandre tidligere. Disse midlertidige enighetene er et nødvendig onde for å nå det som tilsynelatende trumfer alt annet for disse to partiene: makt. Å ha styring er viktigere enn hvor de skal styre.
De borgerlige partiene har noen felles idéer og verdier som de tradisjonelt har kjempet for. ”Det er å legge større vekt på enkeltmenneskets frihet og ansvar, å ha mer respekt for betydningen av privat sektor og være mer opptatt av at samfunnet bygges nedenfra og ikke ovenfra. Klarer man å bygge en konkret politikk ut fra disse ideologiske stolpene så har man et reelt alternativ,” sa Clemet i 2012. Det er av avgjørende betydning at hun talte om et alternativ til Arbeiderpartiet. Dette er det felles idégrunnlaget som samler partiene på den såkalte ikke-sosialistiske siden. De som stemte på Arbeiderpartiet ser neppe på de borgelige idealene som noe de ønsker, mens Høyres velgere nok ser på disse som idealer verdt å kjempe for. Ingen av deres velgere har fått det de stemte på.
Høyres nasjonale kronprins Torbjørn Røe Isaksen sa i 2009 at den lave valgdeltagelsen kan skyldes fraværet av en ideologisk debatt. Han har siden forsøkt å løfte Høyre gjennom å argumentere for konservatismens ideologi. Vi lever i en tid der beslutninger stadig vekk må tas på nye politiske områder og der store saker som ikke var tema før en valgkamp må få en beslutning før neste valg. Nettopp i slike tider er det viktig for velgerne å kjenne partienes ryggmargsrefleks. Det skal for eksempel ikke være noe problem for velgerne å vite hva Venstre tenker når Europa møter en enorm strøm av flyktninger – ryggmargsrefleksen til det sosialliberale Venstre er da å hjelpe fordi vår ideologi handler om å hjelpe de i den største nøden.
Høyres beslutning om å forkaste ideologiene har implikasjoner for lokalpolitikken i seg selv. Den fremstår som et symptom på hvor fjernt politikerne står fra velgerne sine – selv i tettstedene. Når selv partimedlemmer ikke forstår partiledelsens valg om å skifte side og dette avfeies med at ” det vil bli omveltninger i et parti når det skjer endringer” viser det en arroganse som i hvert fall velgerne vil slite med å forstå. En forutsetning for at velgerne skal dukke opp igjen om fire år er at de kjenner hvem de stemmer på. Forutsigbarhet er med andre ord viktig for velgerne. Det er derfor både oppsiktsvekkende og alarmerende at Høyre nå svikter de tankene som har skilt dem fra sin politiske motpart og som har gjort det å gå til stemmeurnene til et valg.
Jan Frode Hatlen
Melhus Venstre