Levekårsområdet i Stavanger kommune yter tjenester til befolkningen fra vugge til grav og omfatter tilbud som helsestasjon for barn og unge, frisklivssentraler, barnevernet, psykisk helsevern, rusomsorg og eldreomsorg for å nevne noe. For et sosialliberalt hjerte er det mye som kaller på oss i dette nedslagsfeltet. Det er alltid noen som faller utenfor det gode selskap, som blir syke eller som ikke har en stemme som kommer godt nok gjennom i støyen fra alle oss andre. Det var derfor med ydmykhet og stolthet jeg i oktober satte meg til bords for første gang som Venstres faste representant i kommunalstyret for levekår i Stavanger.
Jeg har vært aktiv og engasjert i politikken siden 2010 da jeg i min tredje svangerskapspermisjon fant ut at jeg måtte «putte pengene der munnen var». Det var på tide å gjøre en ekstra innsats for lokalsamfunnet. Jeg synes at jeg som kvinne, yrkesaktiv og småbarnsmor hadde flere erfaringer å spille på som også kunne komme andre til nytte. Ved siden av politikken arbeider jeg som fastlege. Denne erfaringen var også drivende for min interesse for levekårsfeltet. Å møte mennesker i ulike livsfaser med ulike utfordringer i hverdagen, ga næring til ønsket om å se nærmere på hvordan vi driver levekårspolitikk i kommunen vår. Ikke bare bruker vi over 2,7 milliarder kroner på denne sektoren årlig, vi er også arbeidsgivere for over 3500 ansatte som i stort og smått sørger for vi som bor i kommunen får helse- og omsorgshjelp av god kvalitet hele døgnet når og hvor vi trenger det. Ansvaret som påhviler oss politikere er derfor stort.
Det sies at å nevne en er å glemme tusen. Venstre har mange ønsker og planer for levekårsfeltet de neste årene. Vi ønsker å rette oppmerksomheten på gode og trygge arbeidsforhold i barnevernet slik at ansatte kan få best mulig utgangspunkt for å gjøre sine mange og vanskelige vurderinger til det beste for brukerne. Videre ønsker vi å styrke forebyggende arbeid rettet mot rusmisbrukere og mennesker med psykiske lidelser. Bekjempelse av barnefattigdom og utjevning av sosiale forskjeller gjennom levekårsløft er også viktige satsingsområder.
En av utfordringene som vi allerede er i gang med å finne løsninger på, er den stadig økende andelen eldre pasienter med pleiebehov. Vi lever lenger og med mer komplekse sykdommer i dag enn det vi har gjort tidligere. De fleste 65- åringer i dag har en kronisk lidelse, flertallet av 75-åringer har to kroniske tilstander. Dette er ikke sagt for å skremme, men for å poengtere at kroniske lidelser er vanlig og at ikke alle slike lidelser krever store hjelpetiltak. Utvikling i medisin og velferdsteknologi bidrar til at flere eldre lever gode liv med mange sykdommer eller lidelser. Velferdsteknologi og smarte-hjem løsninger åpner muligheter for næringsvirksomhet og innovasjon, men mange vestlige land opplever nå et økende gap mellom hjelpebehov og muligheter til å gi hjelp. Jeg var nylig på et foredrag med den anerkjente Sir John Oldham, en britisk lege som har spesialisert seg på kvalitetsforbedring i helsevesenet for å ruste det til framtidens helseutfordringer. Han uttalte at dersom USA ikke endrer måten de arbeider med framtidens helseutfordringer på, vil de bruke tilnærmet 100 prosent av BNP på helsetjenester i 2065! Det sier seg selv at en slik utvikling ikke er bærekraftig.
De samme problemstillingene vil også gjelde for framtidens Helse-Norge. Velferdssystemet må derfor tilpasses framtiden. Vi har ikke nok hender til å holde alle som ønsker det, men vi skal sørge for at alle som trenger det, får den hjelpen de skal ha. Gjennom satsingen leve hele livet har politikerne og administrasjonen løftet fram hjelp til selvhjelp. De fleste eldre som kan velge, ønsker å bo hjemme. Gjennom ytelsessjokk og hjelp til selvhjelp skal ansatte trene og støtte innbyggerne i å mestre hverdagen slik at de kan leve hjemme lengst mulig. Venstre vil fortsette arbeidet med aktiv aldring i Stavanger, slik kan vi forberede kommuneomsorgen for morgendagen.
Jeg kan ikke snakke om utfordringer på levekårsfronten uten å nevne flyktningsituasjonen i Europa, i Norge og i Stavanger. Mennesker på flukt fra vold og krigsherjinger trenger beskyttelse og hjelp. Det skal vi gi. Venstre mener vi har en forpliktelse og et ansvar for å hjelpe flyktningene og asylsøkere. Det er mange gode krefter i sving i Stavanger for å ta imot og ønske velkommen de som skal være hos oss i kortere og i lengre tid. Venstre har vært tydelige på at vi ønsker å starte integrering tidligst mulig for dem som skal bli værende hos oss. Bare gjennom god integrering sikrer vi inkludering. Da varmer det et sosialliberalt hjerte å lese om at Forus og Gausel idrettslag satte krefter i sving for å inkludere flyktningene i sine idrettstilbud. I den tidvis uoversiktlige situasjonen vi nå befinner oss i vil Venstre holdet hodet kaldt og hjertet varmt for å finne de gode løsningene.
Venstre vil arbeide hardt for å nå igjennom med en tydelig og skarp sosialliberal røst i levekårsdebatten vår de neste fire årene. Politikk er prioritering. Med strammere kommunebudsjetter hvor alle snakker varmt for sin sak, blir det ekstra viktig å være årvåken, kunnskapsbasert og vise velgerne at vi er deres tillit verdig. Bare slik kan vi sørge for levelige kår i levekår. Et løfte i valgkampen var å være en stemme for dem som ikke kan snakke høyt selv. Det er et løfte vi veldig gjerne vil innfri.