Tilgang på rent vann er en menneskerett, men vannmangelen er akutt i store deler av verden der vannkvaliteten ofte er helsefarlig. 25 millioner mennesker dør hvert år som følge av forurenset drikkevann. I Norge er vi raust tilgodesett av naturen, men selv her hos oss regner Folkehelsa med mellom 200 000 og 300 000 sykedager årlig som følge av vannbårne sykdommer. Urfolks situasjon i verden er truet, og de siste ti årene har Norge overført 7 milliarder kroner, blant annet til det brasilianske Amazonasfondet, og har dermed bidratt til at store vannressurser ble reddet. Men sikrer vi våre egne vannressurser her hjemme godt nok?
Kjernen i saken om Langvatn er at Mattilsynet stiller som et absolutt vilkår at vannforsyningen til vefsninger må beskyttes med to barrierer. Det nye vannbehandlingsanlegget på Moldfaråsen er den ene barrieren, men i seg selv ikke nok til å sikre trygt drikkevann. Langvatn er godkjent som den andre hygieniske barrieren. Opprinnelig har Mattilsynet satt frem en frist innen sommeren 2016 for å etablere/sikre barriere nummer to. Gjør ikke kommunen dette mister vi godkjenningen, og innbyggerne blir uten drikkevann.
Sikring av drikkevann kunne vært gjort gjennom bygging av et nytt renseanlegg som barriere nummer to, men dette vil ikke kunne stå ferdig innen fristen, og verken et slikt filteranlegg, eller vannbehandlingsanlegget på Moldfaråsen vil kunne stoppe olje- og dieselutslipp ved eventuelle uhell/ulykker. Et nytt renseanlegg er dessuten vurdert av teknisk drift til å ha en kostnadsramme på ca 50 millioner kroner. At dette er en utfordring for en kommune med anstrengt økonomi sier seg selv. Alternativ forslag ble så en klausulering av nedslagsfeltet til vannkilden, noe som har vekt harme hos de berørte grunneierne.
Saken har ligget til offentlig ettersyn i 7 uker, 1 uke mer enn lovpålagt. Alle innbyggere og berørte parter kunne komme med innspill. Etter det fremmet kommunens administrasjon et ryddig saksfremlegg som viser at en har strekt seg så langt som mulig for å imøtekomme grunneiernes interesser og innspill. Ved andregangsbehandling i planutvalget tok kun undertegnede v/Vefsn Venstre til ordet for å understreke betydningen av tiltaket, og for å ta opp rådmannens forslag til vedtak. Ikke et pip fra noen andre. Verken Høyres, Arbeiderpartiets eller andre partiers representanter trengte mer kunnskap den 14.6., og en enstemmig innstilling fra planutvalget gikk videre til kommunestyret for endelig behandling den 22.6.2016.
Så kom dette meget forunderlige vedtaket i kommunestyremøtet uken etter om utsettelse, og ønske om befaring fordi man trenger mer kunnskap.
Misforstå meg rett: Det som er oppsiktsvekkende i denne saken er ikke at politikere ønsker mer kunnskap for å kunne fatte den beste beslutningen på vegne av våre innbyggere. Det er tidspunktet dette ønsket ble fremmet.
Den 14.6., etter en lang prosess med høringer og mulighet til å innhente mer kunnskap, var kunnskapsgrunnlaget godt nok. Den 22.6. i kommunestyret visste man for lite. Hva skjedde i tiden mellom et enstemmig vedtak i planutvalget og møtet i kommunestyre? Hvilke tanker ligger egentlig bak utsettelsesforslaget?
”Andre kommuner løser slike saker på en annen måte” ble det ytret av flere, forøvrig uten å presisere hva det menes med. I Vefsn er det faktisk slik at vi har ingen annen drikkevannskilde. Det kom ikke frem noe nytt etter befaringen, men vi fikk bekreftet en gang til at en forurensing av Langvatn vil ha fatale konsekvenser. Da må vi kjøpe vann i butikk. Jeg regner med at klausuleringen blir vedtatt av ansvarsfulle lokalpolitikere i neste kommunestyremøtet den 7.9. Vi trenger ikke å sløse enda mer med vår tid vi kunne ha brukt til behandling av andre politiske saker.
Carola Karl Urvik, gruppeleder for Venstre i Vefsn