Jeg er en av de som sykler hele året, uten piggdekk. Jeg er også bilist, elbilist.
Elbilister, og til dels hybridbilister, er en del av den lokale miljøløsningen, men vi er ikke en del av trafikkløsningen. Det er ikke plass til alle biler på en gang, så flere må ty til føtter, sykler eller kollektiv om vi skal unngå kø, og med
trafikktopper vil også det være vanskelig.
Jeg leste om en masteroppgave i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Data for oppgaven er blant annet hentet fra et prosjekt ved Tranportøkonomisk
institutt. Oppgaven beskriver en del forhold i Oslo-trafikken som jeg kjenner meg igjen i og vil dele noe av, basert på mine erfaringer som trafikant i Moss.
Bilistene får mer kjeft av syklister og fotgjengere enn de gir tilbake. I trafikken vil alle fortest mulig fram. Bilistene har den fordelen at de kan styre de andre gjennom plassering, hastighet eller signalisere med lyd og lys. Samtidig finnes det regler for hvordan vi skal forholde oss til hverandre i trafikken, og de
formelle reglene følges i stor grad selv om den enkelte trafikant delvis «sniker til seg» egne tolkninger.
Noen uformelle regler blir derimot ofte fulgt. Fotgjengere har lov til å gå på rødt lys og syklister får sykle i overgangsfelt, er to av dem. Det fungerer overraskende bra. Trafikantene må kommunisere med hverandre når de bruker uformelle
trafikkregler og mange blir på den måten flinke til å gjøre vurderinger underveis.
Bilistene har flest regler, fotgjengerne har færrest. Syklistene tilhører begge leire og kan tråkke rundt midt imellom. En syklist er bilist i veibanen, men kan også sykle på fortauet om det skjer på fotgjengernes premisser. En syklist som sykler over fotgjengerfeltet har vikeplikt for biler. Trilles sykkelen over fotgjengerfeltet, er man fotgjenger og har førsterett over veien.
De myke trafikantene er større tilhengere av de uformelle trafikkreglene enn
bilistene. Jeg tror det kan skyldes at det er lettere for gående og syklende å være fleksible og tilpasse seg. Syklistene er mest åpne for å bryte regler.
Trafikksystemene er lite tilrettelagt for syklistene og dermed må disse være mest fleksible om de vil komme seg lettere fram.
Sykkelen er for rask for fortauet, og for treg for veien. Mange syklister bytter
derfor hele tiden mellom vei og fortau. I mangel av egne områder skifter
syklistene roller i trafikken og velger uformelle løsninger. I stedet for å vente på rødt lys, spretter de opp på fortauet og beveger seg dermed i løpet av et par sekunder fra å være kjørende til gående. Et godt utbygd sykkelnett vil gjøre det tryggere for alle trafikantgruppene.
Flertallet av syklister vil heller sykle enn å gå av sykkelen når de skal over et gangfelt. Det fine er at mange bilister viker for syklistene, på tross av at syklisten ikke har retten på sin side. I situasjoner som dette oppstår det et samspill mellom syklisten og bilisten. Forskere fant ut dette da de overvåket et gangfelt i
Sørkedalsveien i Oslo. Det er bedre for begge trafikantene at bilisten viker for en som sykler over gangfeltet, enn at bilisten må vente (lenger) for en som går over gangfeltet.
Når bilist og syklist ser hverandre og avpasser hastigheten slik at begge er «på nett», hjelper vi hverandre fram. På samme måte er det mange bilister som i kø aktivt fletter med hverandre når de møtes i et kryss. Bilister som flittig bruker blinklys og plassering i veibanen er til stor hjelp. I Moss kan vi også godt huske politiets henstilling om at man i saktegående kø skal ligge så nær bilen foran som mulig. Det gir størst kapasitet på veien.
Mye av det «uformelle» skjer når trafikantene forsøker å kommunisere med
hverandre ved hjelp av handlinger eller kroppsspråk. Vi må derfor være årvåkne i trafikken og lese trafikkbildet. Da flyter det som regel bedre, vi unngår lettere
irritasjon og samspillet mellom fotgjengere, syklister og bilister vil fungere best.
Sindre Westerlund Mork (V)
leder av Miljø og samferdselsutvalget i Moss kommune