Det kommer stadig vekk leserinnlegg med temaer som berører
religionsfrihet. For ikke å snakke om i kommentarfeltene på
nettsider og i sosiale medier. Er det slik at Norge og innbyggerne må velge side når det gjelder religiøse symboler og skikker? Det ser ut som om spørsmålet blir stadig mer aktuelt.
Fra mitt liberale ståsted mener jeg at vi skal være tolerante og la folk selv velge hvilken trosretning de vil følge. I Europa oppfatter jeg det som om det er to hovedretninger for hvordan samfunnet
forholder seg til religion; Den franske og den britiske.
I Frankrike er religiøse symboler på offentlig ansatte forbudt. Og også på elever i offentlig skole, om jeg har oppfattet det rett.
Utgangspunktet er at staten er sekulær og ansatte skal ikke bære religiøse symboler.
I Storbritannia kan enhver offentlig ansatt bære halskjede med kors, eller skaut, om det ikke er i konflikt med den jobben de skal utføre. Politi kan derfor bruke turban.
I Norge har vi (for) maaaange diskusjoner om omskjæring av gutter på offentlige sykehus, hijab/niqab og mange flere, hvor vi ofte ikke tar den prinsipielle debatten. I Norge er disse sakene nå
hovedsakelig en diskusjon som starter med premisset om at «sånn har vi det her», og alle «nye» må tilpasse seg.
Praksisen i Norge har imidlertid vært liberal. Mage synes å glemme det. En person får gjerne bære et kors i halskjedet selv om hun
jobber på ligningskontoret. Og ingen reagerer på at en «vestlig» frue går med skaut, men mange reagerer når en «fremmedkulturell» går med hodeplagg som dekker alt håret og halsen.
Jeg er tilhenger av den britiske modellen – enhver får bruke de symbolene på kulturell/religiøs tilhørighet man ønsker såframt de ikke er diskriminerende/ulovlige.
Jeg er glad for at jeg er en del av flertallet i bystyret som ikke vil ha forbud mot «tildekkende» plagg men samtidig en del av flertallet som laget forbud mot heldekkende hodeplagg som skjuler ansiktet, for kommunalt ansatte som i tjenesten møter publikum ansikt til ansikt.
I dette veivalget mellom å slite av kvinner klærne på badestranden (Nice) eller å se en politimann i London dirigere trafikken i turban, der velger jeg den liberale modellen. Dette veivalget mener jeg også innebærer toleranse overfor religiøse skikker og oppfatninger så sant den ikke presses på andre.
I praksis den politikken vi har i dag, hvor man verken skal tvinge på andre sine egne oppfatninger og heller ikke akseptere at andre skal bestemme ens egne.
Sindre Westerlund Mork
Bystyremedlem for Venstre