I forbindelse med den nye sentrumsplanen for Verdal, har det kommet mange spenstige forslag. «Gjenerobringen» av Minsaas Plass har vært og er et viktig tema. Blant alle forslagene angående videreutvikling av Verdalsøra, må vi ikke glemme Moeparken, musikkpaviljongen og Rostadbrygga.
Moeparken som i sin tid ble donert av kjøpmann John O. Moe til «Ørens befolkning», er i dag et område med mange utviklingsmuligheter. Den samme John O. Moe skaffet også til veie to kanoner. Parken fikk beplantning og en musikkpaviljong som ble innviet i 1910 med musikk og taler. Parken var fylt til trengsel innenfor det flotte jernstakittet som var reist rundt parken. Det var stor festivitas og et minne for livet for de som var til stede.
Hva skjer i dag?
Den ærverdige paviljongen er i ferd med å gå til grunne. Hvis den skal bevares, må det gjøres NÅ! Det er trist å være vitne til at slike viktige lokalhistoriske minnesmerker skal forvitres og jevnes med jorden! Det er en dårlig måte å forvalte vår arv på, det gjør oss historieløse!
I forbindelse med oppjustering og videreutvikling av Moeparken, må man ikke glemme ROSTADBRYGGA!
Den står i dag delvis gjemt som et falleferdig skur i et hjørne av parken. Den står som et eneste, men synlig bevis på ferge-og jækttrafikken som en gang fantes på Verdalselva. Rostadgården regnes av kulturhistoriske sakkyndige for å være en av de mest verdifulle bygninger i området. Til gården hører både stabbur og ei brygge.
På Rostadbrygga ble det ført i land store mengder sild og fisk da trafikken opp elva var på topp. Det ble også drevet med losjihus som særlig ble benyttet av fiskerne. Rostadbrygga er den eneste gjenværende av en rekke brygger ved Verdalselva på slutten av 1800-tallet. Den står der som et synlig og ekte bevis på ferge-og jækttrafikken som en gang var en realitet på Verdalselva. Den viser hvordan elveløpet har forandret seg opp gjennom tidene.
Trafikken med båt opp til Verdalsøra ble som kjent problematisk pga sandauring i elva, noe som forverret seg etter Verdalsraset i 1893. Dette bla førte til at trafikken til bryggene ved elva stilnet etter hvert. Jernbanen som kom til Verdal i 1904 ga også nye muligheter for varetransport. Fergetrafikken over elva stanset også naturlig opp etter at den første brua over Verdalselva ble ferdig i 1860.
Som ekte Ørabygg og over gjennomsnittet interessert i lokalhistorie, mener jeg at vi ikke har «råd» til å la denne brygga gå til grunne.
Moeparken som brukes kun på 17.mai, bør utvides til å bli Øras utendørs «storstue». Folk kan samles til ulike arrangement, konserter, teater ol, dog ikke som en konkurrent til Minsaas Plass, men som et supplement! Her kan Rostadbrygga komme til heder og verdighet igjen og fylle et nytt behov. Her kan det foregå salg av kaffe, vafler, pølser i forbindelse med ulike tilstelninger eller rett og slett benyttes til en liten bryggerestaurant!
Samtidig som den står som et historisk vitnesbyrd over fordums elvetrafikk, kan den i framtida fungere som en miljøskaper og et flott tilskudd til aktiviteter i Moeparken.
Noen bør noen kjenne sin besøkelsestid når det gjelder å ta vare på Rostadbrygga! Her er det kanskje mulig å se for seg en dugnad mellom ulike aktører, eier, museum, historielag, frivillige organisasjoner med flere. Brygga bør kanskje doneres til den/de som er villig til å ta vare på den og bruke den!? Den er altfor verdifull til å gå til grunne. Den må tas vare på før det er for sent—det skylder vi ikke minst den oppvoksende slekt!
Ragnhild Haaskoll