Programforslag fra Vestvågøy Venstre, utkast
Sjømatnæringen er allerede en av de viktigste verdiskaperne i Norge utenom olje. Skal sjømatnæringen fortsette å være det også i fremtiden, må dagens politikk sikre god forvaltning og trygt eierskap til norske ressurser i havet. Mange tar det kanskje som en selvfølge at det norske folk eier ressursene som lever langs vår langstrakte kystlinje. Men dette har aldri vært en selvfølge, selv om eierskapet til norske fiskeressurser er nedfelt i norsk lov. Kampen om tilgangen til denne allmenningen har rast lenger enn historikere kan berette om. Slaget om Trollfjorden under Lofotfisket beskrevet av Johan Bojer i Den siste Viking er en episk beretning om kampen for å slippe inn på fiskeriallmenningen.
Stadige endringer av dagens kvotesystem for høsting av konvensjonell fisk er også i ferd med å hule ut regelen om at en fiskekvote bare er en midlertidig rettighet til å høste ressursrente fra havet og ikke en evigvarende eiendel. Stadig kjøp og salg av kvoter og pantsettelse av disse rettigheter i bank setter nå sterkt press på det norske folks eierskap til sine egne ressurser. Den såkalte “Volstad-dommen” som nylig gikk hele veien til Høyesterett før den ble endelig avgjort, viser med all mulig tydelighet at dette slaget ennå ikke er endelig vunnet. Sterke krefter vil utfordre det norske folks eierskap til disse enorme ressursene. Som politikere må vi opptre klokt og fremsynt i møte med slike krefter.
I sin politikk er Venstre tydelig på at ressursene innenfor norsk økonomisk sone i havet tilhører det norske folk. Dette prinsippet må stå fast dersom man skal få til en verdiskapende og bærekraftig forvaltning av disse ressursene også i fremtiden.
Tre stikkord står derfor sentralt i Venstres sjømat-politikk som skal sikre en slik fremtid. Det er at forvaltningen og ressursene skal være:
- Verdiskapende
- Folke-eid
- Bærekraftig
Venstres sjømatpolitikk er av praktiske hensyn delt i to, fordi fiskerinæringen krever en annen tilnærming enn akvakultur-næringen. Begge bruker av vår felles allmenning til å drive verdiskapning. Men de gjør det på forskjellig måte, og er til en viss grad til hinder eller ulempe for hverandre. Politikken innenfor de to områdene må med andre ord sees på som adskilte politikk-felt med en del felles multiplum.
Norsk fiskeri-politikk:
Skreien som gjør sine årlige vandringer fra Barentshavet og inn til norskekysten for å gyte er vårt lands champagne. Denne verdifulle bestanden må forvaltes forsiktig og foredles ekspansivt, dersom den skal bidra med større verdiskapning i overgangen tilbake til en grønn økonomi. Forvaltning av skreien og andre kommersielle arter er i dag preget av et foreldet monopolistisk kvotesystem som stadig tøyes etter krav om drift i stor skala fra store selskaper. Dette står i fare for å tappe kystsamfunnene for en råvare som trenger frisk norsk luft og kyndig kompetent håndtering for å bli til det verdifulle produktet den har potensial til. Denne verdiskapningen kan ikke skje i Polen eller i Kina, like lite som druer fra Champagne ville fått ut sitt fulle potensial dersom man lot ett stort selskap høste druene med motorsag og lage druesaft av dem. Det kan hende at det ville vært billigere. Men det hadde neppe blitt bedre. I Norge trenger vi å gjøre noen tilsvarende valg knyttet til forvaltningen av våre mest kommersielle fiskeslag. Tørrfisk, klippfisk, boknafisk, hjellosing og andre norske delikatesser representerer den høyeste verdiskapning man får på norsk fisk i dag. Slik foredling krever norsk tradisjon, norsk kunnskap, norsk klima og norsk natur. Konsekvensen av dette er også at fisken må landes der folk bor, der kunnskapen finnes og der klima er rett. Det vil si langs hele den norske kysten.
Det er lett å forestille seg muligheten for å høste all norsk fisk med ett eller to gigantiske fartøy. Kanskje kan man leke med tanken om at dette ville gitt effektiv høsting av ressursene. Men all erfaring med slike forsøk tilsier at store fartøy og tung redskap gir raskt overfiske og kollaps i bestander og økosystemer. Erfaringene fra slike tilfeller er dessverre mange og tragiske og spenner over alle verdenshav. En balansert utvikling som favoriserer en kystflåte optimalisert for lokale landinger er den beste garantisten for trygg, varig og bærekraftig forvaltning av kystens ressurser.
Venstre vil legge til rette for at verdiskapning av norsk fisk skal øke i årene som kommer. Men det må skje på en bærekraftig og trygg måte og uten unødvendig skade på natur, økosystemer eller andre arter.
Venstre vil:
- Sikre at prinsippet om den åpne fiskeri-allmenningen og det norske folks eierskap til egne ressurser i havet sikres for all fremtid.
- Reversere uthulingen av dagens kvotesystem som tillater salg og børsnotering av rettigheter til norsk fisk og ressurser fra havet.
- At alle ressurser i havet (norsk økonomis sone) skal tilhøre det norske folk, også overflate- og bunn-arealer
- Håndheve prinsippet om at forurenser betaler og at dette utvides til også å gjelde den som volder skade på arter, habitater og økosystemer med kjemikalier, tung eller brutal redskap.
- Innføre ressursrente på høsting av alle typer ressurser fra norsk grunn, også på havets bunn, i vannsøylen og på havets overflate
- Innføre arealavgift på installasjoner som okkuperer plass og driver produksjon i havet.
- Tildele kvoter til den delen av fiskerinæringens som gir høyest samfunnsmessig nytte, høyest sysselsetting og høyest verdiskapning
- Utfordre forståelsen av at store fartøy eller store selskaper gir høyere verdiskapning av norsk fisk enn mindre selskaper.
- Gjennomføre forskning og kartlegging av hvilke skade økosystemene i havet påføres av seismisk aktivitet tilknyttet oljenæringen.
Norsk akvakultur:
Den norske laksen er et formidabelt industri-eventyr som gir enorm verdiskapning til en lang rekke norske selskaper. Næringen er ledende i verden i industrialisert akvakultur-produksjon og burde vært et smykke for det norske folk. Men dessverre har denne medaljen en bakside knyttet til bruk av kjemikalier, smitte og forurensing av villaks, dyrevelferd og negativ påvirkning av fiskeri og artsmangfoldet rundt merdene. Bruken av kjemiske lakselusmidler har økt med 20.000 ganger bare siden 2009 og nådde 43.000 tonn i 2015. Dette er i ferd med å bli en formidabel miljøkatastrofe. Økt produksjon og verdiskapning skjer med andre ord på bekostning av miljøet og økosystemene rundt oppdrettsanleggene.
Venstre vil bidra til at akvakulturnæringen skal fortsett å vokse også i fremtiden. Partiet er optimist med tanke på hvordan dagens utfordringer kan løses ved bruk av ny og smart teknologi som allerede er tilgjengelig. Men partiet mener bærekraft og hensynet til naturen må være et ledende prinsipp for alle selskaper som skal drive storskala biologisk industriproduksjon i fri norsk natur.
Veien tilbake til god og bærekraftig drift av norsk lakseoppdrett krever politiske veivalg som kan være vanskelige å ta. De vil gi økte kostnader på kort sikt, men trolig høyere gevinst på lang sikt. Venstre mener det er rett å gjøre de valgene som sikrer god og bærekraftig verdiskapning på lang sikt. Riktige incentiver og belønning til selskaper som driver fremtidsrettet og bærekraftig kan skape en rask overgang til en ny og bedre hverdag innenfor det norske oppdrettseventyret.
Venstre vil:
- Stimulere til bruk av mer ny teknologi i akvakulturnæringen.
- Stimulere til økt artsmangfold innen norsk akvakultur
- Forby bruk av kjemikalier til avlusing av laks i anlegg på norsk sokkel – etter føre var-prinsippet
- Øke forskning på hvilke arter som drepes eller skades av kjemikalier som i dag benyttes til avlusing av norsk laks
- Håndheve strengere prinsippet om at forurenser betaler for skade på sine omgivelser.
- Stimulere til at oppdrettsnæringen lukker sine anlegg for lus og rømming enten dette skjer på land eller i havet.
- Stimulere til at laksenæringen tar vare på alle biologiske og kjemiske biprodukter av lakseproduksjon, deriblant feses (bæsj) som i dag er en kilde til overgjødsling av enkelte havområder.
- Håndheve strengere regelen om at all dyreproduksjon skal skje med best mulig dyrevelferd – og sikre at regelen også anvendes på fisk
- Etablere et regime for trygg og bærekraftig forvaltning av vill laksefisk (også ørret) som sikrer at kultivert og vill laks kan leve trygt side om side i samme havområder
- Stoppe veksten i produksjonen av laks på norsk sokkel inntil denne produksjonen skjer på en bærekraftig og velferdsmessig trygg måte som ikke er til skade for miljøet eller andre arter.
Havet er dessuten fullt av andre skapninger som samlet utgjør et omfattende og mangedimensjonalt økosystem. De aller fleste av skapningene i havet kan enten spises eller omsettes, og representerer på den måten et uutnyttet potensiale for verdiskapning som landet knapt har begynt å utnytte.
Skal dette potensialet kunne utnyttes fullt ut og gi en grønn og bærekraftig økonomi i fremtiden, er det svært viktig at vi forvalter de næringene som allerede høster og produserer i havet på en smart og fremtidsrettet måte. Det betyr at man må gjøre politiske valg i dag som sikrer at man unngår å gjøre skade på arter som vi i dag ikke verdsetter fordi de ikke høstes eller omsettes. Sammenhengene i havet er komplekse og mangedimensjonale. All endring i høstingsmønster og alle inngrep, også bruk av kjemikalier bør derfor gjennomføres med stor varsomhet. Føre var prinsippet bør benyttes der man er usikker på om produksjonen av en art skjer på bekostning av annet liv i havet.
Venstre vil:
- Sikre norsk sjømatnæring som en ledende verdiskaper også i fremtiden.
- Øke kunnskap og forskning på verdien av en samlete biologiske produksjonen i havområdene på norsk sokkel.
- Utforme et system for å måle og beregne verdiskapning innenfor sjømatnæringen som kan sammenlignes med verdiskapningen i andre sektorer – for eksempel olje.
- Bidra til å forme et regime for forvaltning av fiskeri og akvakultur som sikrer næringene rammer til å vokse.
- Hindre at vekst innenfor en art skjer på bekostning av en eller flere andre arter.
- Sikre at også sjømatnæringen blir en grønn næring i fremtiden.
Kontaktperson:
Rolf G. Zimmermann
Fiskeri- og siviløkonom
Tlf. 950 59 648