Nei, Venstre hater ikke fagforeninger, men lederne i landets største arbeidstakerorganisasjon synes å hate Venstre og flere andre partier blindt. Eller, de elsker i alle fall et anna, bestemt parti for høyt til å så mye som vurdere å ta Venstres arbeidslivspolitikk seriøst. Vi mener at dette er et hinder for å videreutvikle og forbedre arbeidslivet, som legger grunn for velferdsstaten vår. Et organisert arbeidsliv er et gode for den enkelte og for samfunnet, det hindrer utbytting og sikrer rettferdige vilkår for arbeidstakere. Fagbevegelsen er ikke minst også viktig for å utvikle profesjoner, og gi yrkesutøvere et profesjonelt fellesskap.
Det er ingen av stortingspartiene som er i mot fagforeninger, tvert i mot støtter alle hovedlinjene i den nordiske modellen, med et trygt arbeidsliv og sikkerhetsnett for de som ikke kan arbeide. I internasjonal sammenheng kan nok både vi og de fleste partiene her gå for å være versjoner av sosialdemokratiet, for en regulert kapitalisme og sterk velferdsstat, med både omfordeling og konkurranse, men vi er altså kritiske til et grunnleggende aspekt ved hvordan deler av norsk fagbevegelse fungerer.
Vi i Venstre er kritiske til samrøret, og maktkonsentrasjonen, mellom spesielt LO og Ap, som altså er den største foreninga av arbeidstakerorganisasjoner og det største politiske partiet. De har faste plasser i hverandre øverste ledelse, LO har vetorett mot programforslag i Ap og støtter valgkampen deres med store summer ved hvert valg. Vi anerkjenner at disse organisasjonene har felles historie, og fortsatt i høy grad vil arbeide for like mål og tiltak, men deres nære samarbeid blokkerer innflytelse og innspill fra andre som måtte forsøke å bry seg om dette enormt viktige politikkområdet.
Vi andre blir per definisjon fiender, fordi vi konkurrerer med Ap om stemmer. Venstres forslag om å redusere sykelønn har blitt symbolet på hvor mye vi driter i vanlige arbeidsfolk, men at vi vil omfordele fra kortidssykemeldte med 100% lønnsdekning til langtidssykemeldte, som i dag må klare seg med kun 60% av lønna, diskuteres merkelig nok overhodet ikke. Kanskje fordi det ikke passer inn i fiendebildet man ønsker å tegne av oss?
Venstre har spilt en stor rolle i utviklinga av arbeidstakernes rettigheter, det var vi som innførte åttetimersdagen og Folketrygden. Hvis det var opp til Ap, ville mange av arbeidstakerrettighetene vært forbeholdt de som var organisert i fagbevegelsen – som samarbeidet med og støtta nettopp Ap. Heldigvis er de viktigste bærebjelkene i norsk arbeidsliv allmenngjort, og gjeldende for alle arbeidstakere. En av våre hovedsaker ved dette valget, er å gi selvstendig næringsdrivende rettigheter som alle andre tar for gitt, for å gjøre det lettere og tryggere å starte for seg selv.
Venstre var helt sentrale i utforminga av Hovedavtalen og trepartssamarbeidet, og vi ønsker oss et reelt trepartssamarbeid, hvor arbeidstakerorganisasjonene er en selvstendig og uavhengig kraft, som utfordrer og stiller krav til politikerne på vegne av sine medlemmer. Når Ap sitter i regjering, sitter de i realiteten på begge sider av bordet når arbeidslivsbestemmelser er oppe til forhandling. Slik konsentreres makt på færre hender.
Det var et pinlig skue da LO-ledelsen nylig beskyldte Venstre for å utnytte ungdom spesielt og uthule arbeidslivsordningene generelt,fordi Abid Raja søkte etter en frivillig til å bistå ham personlig i valgkampen. Dette var et reint valgkamputspill fra landsorganisasjonens side. Alle partiene er avhengige av frivillige, og partiøkonomien setter klare grenser for antall heltidsansatte. Noen uker tidligere avslørte mediene at Jonas Gahr Støre hadde eierinteresser i et firma som var innblanda i arbeidslivskriminalitet, men dette ville altså ikke LO kommentere i det hele tatt, man hadde ikke informasjon nok om saken. Slikt går på troverdigheten laus.
Dette nære samarbeidet hindrer en bred debatt om arbeidslivspolitikken, fordi den største aktøren i arbeidslivet har bestemt seg en gang for alle for hvilke partier de vil lytte til. Resten parkeres som fagforeningshatere, med intensjoner om å rasere alt som Ap vil ha monopol på å ha bygd opp. Slik blir politikken konservativ, det er vanskeligere å få til endring. Dette bevarer velprøvde, verdifulle rettigheter, men til en viss grad opphøyes tidligere tiders arbeidsliv til en modell for all framtid. Vi i Venstre mener at det perfekte rammeverket ikke kan vedtas en gang for alle, nye tiltak må utvikles og prøves ut, og det må være rom for å leve ulike arbeidsliv. Arbeidslivet i dag er ikke og skal ikke være det samme som gårsdagens arbeidsliv.
Når vi og regjeringa nå lar arbeidstakere jobbe på kveldstid uten å bryte Arbeidsmiljøloven, er det fordi vi ser at dagens teknologi åpner for å arbeide mer hjemmefra. Dette utfordrer et skarpt skille mellom arbeid og fritid, og innebærer både nye muligheter og utfordringer for arbeidstakere, så vel som arbeidsgivere. Vi vil gi folk større frihet til å styre sitt eget liv, og mener derfor at de som ønsker det må kunne gå tidligere fra jobben, for eksempel for å være sammen med barna, og så ta opp arbeidet igjen etter barnas leggetid. Vi mennesker er forskjellige, vi har forskjellige preferanser også når det gjelder arbeidstid og det bør regelverket være åpent for.
Jeg skjønner at arbeidstakerorganisasjoner kan være skeptiske til eksperimentering med arbeidsdagen til sine medlemmer, men uten å prøve ut alternativer kan vi ikke vite hva som fungerer og ikke fungerer. Da er det synd at LO for eksempel tviholder på å en sentral vetorett mot eventuelle arbeidsavtaler arbeidsgivere og arbeidstakere lokalt kan bli enige om å prøve. Vi i Venstre tror også på at arbeidstakere står sterkere sammen, selvfølgelig, men vi tror ikke at det finnes en iboende konflikt mellom arbeidstakere og arbeidsgiveres interesse, at arbeidsgivere oftest vil overkjøre sine ansatte, og at vi som parti derfor alltid må ta utgangspunkt i at en part har mer rett i sin virkelighetsbeskrivelse.
Det er ikke sånn at det kun er partiene på venstresida som er opptatt av arbeidsfolk og arbeidslivet, dette faller på sin egen urimelighet. Ved forrige valg stemte en tredjedel av medlemmene i LO blått. Dette er ikke dumme mennesker som stemmer mot sin egeninteresse. Arbeidslivet er en viktig del av tilværelsen og samfunnet, en arbeidstakerorganisasjon er en interesseorganisasjon for en stor, men likevel spesifikk gruppe, mens partiene skal utforme politikk som påvirker og tar hensyn til alle. Derfor bør disse partene være formelt adskilte. Så, er det egentlig riktig å påstå at Venstre hater fagbevegelsen og arbeidsfolk, eller er det grunn til å stille spørsmål ved LO-pampenes innbitte kamp mot Venstre?
–
Kine Bergheim, Ramfjordbotn.
6.-kandidat for Venstre i Troms.