Forslag til Venstres landsmøte fra Vefsn Venstre
Vegaøyan ligger på Helgelandskysten i Nordland, i et område der det har vært drevet fiske og fangst de siste 10 000 årene. Allerede i skrifter fra slutten av 800-tallet er ærfugldrift omtalt, og gjennom middelalderen og fram til i dag har sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene vært en viktig del av næringsgrunnlaget på Helgelandskysten. Fremdeles holdes tradisjonen med dunsanking for dyneproduksjon i hevd på flere øyer i verdensarvområdet.
Det unike kulturlandskapet med ærfugltradisjonen var den viktigste grunnen til at Vegaøyan fikk plass på den prestisjetunge UNESCO-listen over verdensarv-områder i 2004. Begrunnelsen var følgende:
Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.
I 2015 har Venstre sørget for at Verdensarvsenter på Vegaøyan ble en realitet. Stortingsrepresentant og Venstre-nestleder Ola Elvestuen har gjort en formidabel jobb for Verdensarvsenteret og har vært sentralt i arbeidet med å sikre midler. Uten han og Venstres innsats i forbindelse med forhandlingene med regjeringen om statsbudsjettet, hadde ikke sluttfinansieringen kommet på plass. Nå krever Venstre oppfølgingstiltak for ærfuglbestanden i verdensarvområdet.
På Vegaøyan finnes det noen få ærfuglvoktere som engasjeres av kulturtradisjoner og samspillet med naturen, de fleste av disse er pensjonister. Predatorbekjempelse har vært prioritert i alle år for å beskytte ærfugldrift mot rovdyr, men de seneste år, spesielt året 2018 har vært en katastrofe for ærfuglværene på Vegaøyan. Mens en i mange år har klart å holde bestandene av mink og kråke i sjakk, har oterbestanden økt stadig som følge av totalfredning av denne arten. Dette har ført til en rasering av ærfuglbestanden på Muddværet, det nest største ærfuglværet i verdensarvområdet. I 2018 ble 40 ærfugler drept på reiret av oter. I tillegg ble ca. 130 fugler jaget av reiret slik at de skydde plassen og alle ungene deres døde. Det utgjør trolig oppimot 850 drepte ærfuglunger! Dette til tross for at det ble felt ti otere i perioden. Per dags dato er det kun én jeger med hund som systematisk utfører fellinger av mink og oter i ærfuglværene.
Nordland har mye oter, og dermed ansvaret som følger av å ha størstedelen av bestanden i Norge. Men hvis ikke oterbestanden reguleres i selve ærfuglværet står området i fare for å miste sin status siden ærfugldrift er selve forutsetningen for å inneha verdensarvstatus. Men skal verdensarven baseres på noen få pensjonister og ildsjeler som passer på ærfuglreirene?
Vega verneområdestyre og Statens Naturoppsyn har tatt initiativ for å se på mulige løsninger, men lovverket tar ikke høyde for denne spesielle situasjonen, og problematikken står i veien for å finne adekvate løsninger. Forskriftene er mangelfulle når det gjelder å ta vare på rødlistede arter som trues av andre rødlistede arter. Ærfugldrift/vær er ikke nevnt noe sted, og skal denne viktige kulturarven reddes er det viktig at oter som kan gjøre ubotelig skade tas ut FØR hekkesesongen begynner.
Selv om oppnevnelse av verdensarvstatus ikke medfører detaljerte juridiske bestemmelser om områdevern, må det likevel argumenteres for at den medfører sterke normative føringer. Verdensarven er forankret i det nasjonale, og det er de enkelte land som har overordnet ansvar og myndighet for å sikre verdiene som ga plass på verdensarvliste innenfor sitt nasjonale territorium. Gjennom å definere hva som er spesielt betydningsfullt ved et sted sier det samtidig noe om hvordan det burde være.
Det var nok ingen som forutså predatorproblemstilling da værene ble fredet, men det har definitivt vist seg å ha stor betydning. En ønsker ikke en generell åpning for jakt på oter, men det bør lages en egen forskrift som gir ærfuglværene forrang og åpner for felling av oter fordi området er definert som Verdensarv og siste rest av en tusenårig tradisjon. I havbruksnæringen er det mulig å få fellingstillatelse hele året på oter som gjør skade. Slik må det også være i Muddværet og andre ærfuglvær på Vegaøyan hvor ærfuglbestanden trues.
Et nordatlantisk samarbeidsprosjekt i regi av NIBIO om ærfugldun viser at bestandene i de polare strøk på den nordlige halvkulen har økt formidabel på grunn av bedre og mer helhetlig forvaltning, blant annet i form av predatorbekjempelse. Forsker Thomas Holm Carlsen sier dette om den lange tradisjonen med ærfugldrift:
Det som vekker engasjement er kanskje først og fremst den unike relasjonen mellom mennesker og natur. Dette er i utgangspunktet en vill fugl som for noen måneder i sommersesongen lar seg behandle nesten som husdyr. Den trekker mot folk der den tilbys beskyttelse i form av tilrettelagte kolonier, fuglehus og reir. Dette er kanskje også et av de beste eksemplene vi har på bærekraftig utnyttelse av en naturressurs (nibio.no).
Som følge at betydelige problemer med oter som tar ærfugl trues nå verdensarvstatus på Vegaøyan.
Venstre vil bidra til en positiv utvikling for ærfuglbestanden ved at predasjonen blir redusert, og krever derfor systematiske tiltak mot oter som inkluderer felling også vinterstid. Det aller viktigste i arbeidet er å få en forskrift på plass som gir mulighet til å felle oter i ærfuglværet før de legger seg på reir. Men det haster. Hekkesesongen står for døra, og skaden er allerede alvorlig.
Forslagstiller: Carola Karl Urvik, Vefsn Venstre