Norge er i verdenstoppen når det kommer til å ta vare på ressursene i havet, og er verdensledende når det kommer til å ha ei bærekraftig fiskeriforvaltning. Norge har gjort det eksepsjonelt bra, og er en global leder på mange måter – spesielt når det gjelder arbeidet med å sikre bærekraftige fiskeri.
På tross av dette går Pedersen til frontalangrep på Tom-Christer Nilsen (H), Steinar Reiten (KrF), André N. Skjelstad (V) og Bengt Rune Strifeldt (Frp). Han mener de opptrer umoralsk og uforsvarlig siden de vil behandle kvotemeldinga før riksrevisjonens rapport foreligger.
Den 31 mars skal kvotemeldinga behandles i Stortinget. Meldingen omhandler kvotesystemet som har vokst frem over flere tiår gjennom stadige tilpasninger og initiativ for å møte endringer i ressursgrunnlag, næring og samfunn. Dagens kvotesystem er derfor blitt både komplekst og omdiskutert. Det er derfor behov for å forenkle systemet, for å gjøre det mer effektivt, fleksibelt, og mer tidsmessig og fremtidsrettet.
Pedersen har et sterkt ønske om å knytte behandlingen av kvotemeldinga opp riksrevisjonens gransking av norsk fiskeriforvaltning. Granskningen er på sin plass, men hva hensikten med å avvente behandlingen av stortingsmeldingen er jeg noe mer spørrende til.
- Riksrevisjonen har som sin overordnede oppgave å føre kontroll med at statens midler brukes og forvaltes på en økonomisk forsvarlig måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.
- Offentlige utredninger, som Eidesen-utvalgets utredning Et fremtidsrettet kvotesystem, er et lovforarbeid som danner grunnlag for kvotemeldingen som skal behandles i vår.
Etterlevelsesrevisjon, offentlige utredninger og stortingsmeldinger fyller med andre ord forskjellige funksjoner i forvaltningen.
Pedersen begrunner kravet om utsettelse av behandlingen av stortingsmeldingen med «den massive kritikken av norsk fiskeriforvaltning.» Denne massive kritikken har vi en mulighet til å gjøre noe med når kvotemeldinga skal behandles. Stortingsmeldingen har vært ute på høring, og alle har hatt mulighet til å framføre sine synspunkt på demokratisk vis, også Arne Pedersen.
I artikkelen hevder han at det er ført en kvotepolitikk der det er flyttet fiskekvoter til havgående fiskefartøy, og at de har fått en større andel av den totale norske fangsten. For de fleste bestander ligger fordelingen på grupper fast fra år til år, mens det for noen bestander er fremforhandlet fordelingsnøkler som varierer med totalkvotens størrelse. Dette gjelder bl.a. trålstigen for torsk. Trålstigen innebærer at når totalkvoten av torsk er lav får trålerne 27 % av kvoten, stigende til 33 % på høye kvotenivå. Trålstigen har i snart 30 år har skapt ro og harmoni i flåteleddet og nye innretninger er unødvendig.
For å illustrere hvor ille det har vært fatt med fiskeriforvaltningen, trekker Pedersen fram et Røkke-eid fiskeriselskap som i 2010 fikk tillatelse til å ta med seg 2.300 tonn torsk, hyse og sei fra Vardø. Det er verdt å merke seg at den tillatelsen ble gitt av daværende regjering som besto av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Pedersen unngår behendig å si noe om disse partienes håndtering av denne saken kan forsvares, moralsk og politisk. Men det er kanskje som Aksel Sandemose sa: Moralen er vel det bevegeligste av alt.