Er Øksnes en Ja-kommune der konflikter eller forløpere til konflikter avklares på lavest mulig nivå?

For Øksnes Venstre framstår utsagnet «Øksnes er en ja kommune der eventuelle konflikter eller forløpere til konflikter avklares på lavest mulig nivå» som en floskel. Utsagnet har heller til hensikt å prøve å rettferdiggjøre hovedutvalgets -og posisjonens handlinger, mer enn å forebygge konflikter.

Hovedutvalg for tekniske saker i Øksnes har i tilknytning til regulering av Thorsten Reinholdtsens vei vedtatt at det er viktig at konfliktforhold avdekkes, og at det startes prosesser som kan løse innsigelser[1] på en konstruktiv måte.

Det er ikke vanskelig å se fornuften i et slikt utsagn, men for å lykkes med en slik framgangsmåte må man først av alt følge Plan – og bygningsloven. Loven er en god prosessveileder i så henseende. Det er når man i vesentlig grad fraviker prosessbestemmelsene at problemene erfaringsmessig oppstår, noe som vi alle er vitne til i veisaken.

Hva legges i det å være en ja kommune?

Å være en ja kommune kan oppsummeres i 5 punkter:

  • Ja-kommuner skal ta inn over seg det som betyr noe for folk der de bor. En trafikksikkervei betyr mye for de som bor og virker i Vorneset.
  • Ja-kommuner skal komme med virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker. I den utstrekning hovedutvalget mener at de har lykkes med å avklare konflikter på lavest mulig nivå, vitner støynivået i veisaken om noe helt annet. Utvalgets- og posisjonens håndtering har her mer skapt konflikter enn løst konflikter.
  • Ja–kommuner skal si ja når de kan, og nei når de må. Det hele handler om å prioritere. Ved å prioritere sier man ja til noe, og nei til noe annet. Motstykket til dette er det som kalles Ole Brumm politikk, «Ja takk begge deler». Ved å si ja takk til alt som hovedutvalget peker på, og som de mener skal ivaretas i området som er avsatt til veiformål, ja så er det ikke rom for noen vei. Vi har sagt ja til Torstein Reinholdtsens vei. Derfor må vi si nei til kreative forslag som i sum bare er egnet til å forpurre veiløsningen.
  • Ja-kommuner er kommuner der befolkningen får lov å ta del i å utvikle kommunen, og der politikere ikke dreper engasjement og avfolker bygde-Norge. Det vi har opplevd i veisaken er et skoleeksempel på hva som tar drepen på engasjementet og bolyst blant de som bor i Vorneset.
  • Ja-kommuner er kommuner der en betydelig del av innbyggerne ikke føler seg utsatt for offentlige overgrep, noe som mange innbyggere i Vornes-området opplever å ha blitt utsatt for.

Det er viktig å ta innbyggerne på alvor. Hovedutvalget og posisjonen har bestemt seg for en løsning for så å gjennomføre en skinnprosess av en utredning som undergraver den vedtatte veiløsningen langs Thorstein Reinholdtsens vei. Imidlertid kan skinnprosesser som har til hensikt å omgå loven stanses med øyeblikkelig virkning, og om nødvendig med bistand av politiet. Skinnprosesser som avledningsmanøver gjør bare at innbyggerne mister tilliten forvaltningen.

[1] Det er bare berørte statlige og regionale organ som etter loven kan fremme innsigelser, ikke private. Som vi alle vet er Kystverkets innsigelser allerede løst på en konstruktiv måte.