Kjære Hedda og Robin
Først vil jeg takke for et godt samarbeid i siste stortingsperiode. Selv om vi tilhører forskjellige flanker i politikken har vi truffet hverandre godt på flere svært viktige prosjekter for Grenland. Det er nok å nevne Ibsen 2028 og Brevik-deponiet. Nå registrerer jeg at vi er uenige i et av de viktigste sosialpolitiske grepene jeg har vært med på å ta i løpet av min tid på Stortinget – rusreformen. Dette kom overraskende på meg, for jeg trodde at Venstre og AP ville stå nær hverandre i et spørsmål med så sterke sosiale overtoner.
Jeg er, som dere, engstelig for utviklingen med hensyn til rusbruken i landet. Jeg ser for eksempel tunge, livsfarlige stoffer som Fentanyl, sterk syntetisk Cannabis og uhemmet legemiddelbruk bre om seg. Som far og bestefar vil jeg gjøre alt jeg kan for å forhindre at barn og unge havner i det helvete som russkader fører med seg.
Det er gode og ugjendrivelige fakta som peker på at 60 års norsk ruspolitikk har vært medvirkende til at vi i dag ligger på den europeiske toppstatistikken når det gjelder overdosedødsfall. Den har vært tuftet på straff. Først var den ganske mild, da vi så at dette ikke virket, økte vi strafferammene. Hele tiden økte forbruket og skadevirkningene.
Nå må vi prøve noe nytt. Rusreformutvalgets 416-siders rapport gir ugjendrivelige fakta for at straff ikke virker annet enn negativt. Dette er egentlig ikke så merkelig. Rusavhengighet er en sykdom og vi har for lengst forlatt tanken om at noen med fordel kan trues med straff for å nekte å la seg kurere eller helbredes. Bevisbyrden ligger nå på dere for å kunne vise det motsatte. Avkriminalisering er i dag omfavnet av FNs narkotikakommisjon, den er testet positivt i Portugal, stadig flere land henger seg på. Narkotikabruk skal fortsatt være forbudt, men dem som «tas» skal møtes med andre reaksjoner enn bøter, fengsel og derpå følgende utstøtelse og stigmatisering. De skal møtes med hjelp og det er dere som ordførere som får hånda på rattet for å bygge opp et effektivt hjelpeapparat bygget på solid og saklig informasjon. Jeg har tro på at ungdommen er mer mottakelig for dette enn trussel om fengselsstraff.
Så drister jeg meg til å henvende meg til dere som viktige representanter for Arbeiderpartiet og jeg ser at utkastet til partiprogram ikke får deres støtte.
Jeg kjente både Thorvald Stoltenberg og hans datter Nini. På slutten av sitt liv ofret faren seg til en omlegging av norsk ruspolitikk. Det resulterte i en rapport fra et utvalg nedsatt av Jens som i grove trekk konkluderte med det samme som regjeringens forslag i dag. Rapporten fikk støtte fra både Carl I. Hagen og tidligere leder av Senterpartiet, Åslaug Haga. Jeg synes dere skal hedre minnet etter Thorvald og Nini mer enn å avfeie dagens forslag til rusreform med bevisste feiltolkninger, slik jeg opplever at dere gjør. Read my lips – det skal fortsatt ikke være lov å innta, besitte eller omsette narkotika!
Det er en betydelig sosial skjevhet i hvem som rammes av dagens narkotikapolitikk og som dere vil skal fortsette i samme spor som i dag. I Oslo er det sju ganger så mange ungdommer fra østkanten som bøtelegges for besittelse enn dem på vestkanten. Men det konsumeres dobbelt så mye i vest! Mitt parti, Venstre, har alltid vært opptatt av slike sosiale ulikheter og jeg er glad for at APs representanter i hovedstaden tenker som meg.
Det er en interessant politisk historikk som jeg ber dere tenke over. I 1970 opphevet vi Løsgjengerlovens §16 – forbudet mot å vise seg beruset på offentlig sted (loven ble i sin helhet opphevet av Odd Einar Dørum, justisminister i 2005). Dette var en lov som ikke rammet flosshattene på vei hjem fra Grand Hotell, men først og fremst var rettet mot alkoholikerne som åpenbart trengte hjelp. Og hjelp kom i form av en kraftig oppbygging av helsefremmende tiltak. Jeg har ikke sett noen statistikk som viser skadevirkningene av denne lovendringen.
Jeg er skremt av agitasjonen mot denne viktige sosialpolitiske reformen som dere nå slutter dere til. Jeg har alltid trodd at Arbeiderpartiet sto for en politikk som har til hensikt å hjelpe de utsatte, ikke straffe dem. Når jeg hører lederen for helsesykepleierne uttrykke engstelse for å bli fratatt sin «verktøykasse» for å rettlede ungdom, lurer jeg på hvilken verden hun lever i. Når ble straff et verktøy i den kassa som vårt helsevesen bygger på? Og jeg ber dere intenst om ikke å gå i den samme fella. Ungdommen tror ikke på dere, helsemyndighetene tror ikke på dere, Riksadvokaten tror ikke på dere, LO-forbundet Fellesorganisasjonen tror ikke på dere. Og dere er åpenbart ikke på lag med Framtida.
Beste hilsen Carl-Erik Grimstad