Sjømatindustriens utfordringer er sammensatte, og kvotesystemet kan bare i noen grad bidra til å avhjelpe de utfordringene som sjømatindustrien møter.
Det er knyttet alt for store forventninger til hva pliktsystemet skal bidra med, og samtidig er dette forventninger som det har vist seg veldig vanskelig å oppfylle. Ordningen med plikter har vært uegnet til å ivareta de opprinnelige intensjonene. Pliktsystemet dras mellom næringspolitiske og distriktspolitiske mål.
Pliktsystemet har vært et uegnet virkemiddel for å ivareta intensjonen om at fiskeressursen skulle komme fellesskapet til gode, og har i liten grad bidratt til å oppfylle intensjonen om lønnsom, helårlig drift.
Et av kjernespørsmålene i pliktsystemet er til hvilken pris råstoffet som omfattes av leveringsplikten, skal omsettes for.
I dag utnytter de tilgodesette bedriftene svært lite tilbudspliktig råstoff. Dette skyldes flere faktorer der prismekanismen er en vesentlig del av forklaringen. En prismekanisme som gir lavere pris ville gi flere salg gjennom tilbudsplikt-ordningen. På den annen side vil redusert salgspris gi inntektsnedgang på fartøysiden, redusere lønnsomhet og avlønningen av mannskap som har lott-avlønning.
Råstoffet som tilbys fra trålere vil nødvendig variere med hensyn på størrelse. Det er også usikkerhet knyttet til svært viktige kvalitetsparametere. Foredlingsbedriftens risiko ved kjøp av dette råstoffet er derfor betydelig høyere enn for annet råstoff som kan videreselges, om det skulle være bedre egnet til annen produksjon ved andre foredlingsbedrifter.
Med dagens krav til bearbeiding av konkrete fangster, innebærer dette økt usikkerhet knyttet til lønnsom produksjon for foredlingsbedriftene, og dermed blir det mindre attraktivt å by på tilbudspliktig råstoff.
Det er også andre forhold som er viktige. Antall leveranser bedriften får tilgang på og hvor store kvalitetsvariasjoner det er mellom leveransene. Liten regularitet i leveransene gir en uforutsigbar situasjon for bedriftene. Tilsvarende gjelder variasjoner i råstoffets egnethet til bedriftens produksjon.
I en del tilfeller er det enkeltbedrifter som nyter godt av tilbudsplikten, slik at konkurransen om råstoffet blir liten. Dette gir et uheldig konkurransefortrinn for den aktuelle bedriften i forhold til andre bedrifter i nærområdet. Det kan også gi økt risiko for sementering av næringsstrukturer, samt gi store uheldige samfunnsøkonomiske effekter på sikt.
Kvotesystemet er en av flere faktorer som påvirker sjømatindustriens konkurransekraft. Denne konkurransekraften er avgjørende for muligheten til å tilby viktige helårige og attraktive arbeidsplasser.
Kvotesystemet har i seg selv i utgangspunktet liten betydning for hvor mye fisk som landes, og dermed heller ingen stor betydning for hvor mye råstoff som gjøres tilgjengelig for fiskeindustrien.
Kvotesystemet kan imidlertid ha betydning for hvor og når fisken fanges. Kvotesystemet har også betydning for strukturen i flåteleddet, som igjen påvirker hvor mye som landes hver gang fartøyet leverer fangst og hvilken mottakskapasitet landanleggene må være utstyrt med.
Utredning av sjømatindustriens rammevilkår konkluderte med at den relativt lave verdiskapingen i fiskeindustrien i noen grad skyldes reguleringer i flåteleddet som svekker lønnsomheten i landindustrien. Samtidig er andre faktorer enn kvotesystemet vel så viktige for å forklare at verdiskapingen i den sjømatbaserte verdikjeden er ulikt fordelt.
Lønnsomheten i flåteleddet har over tid vært god, mens lønnsomheten i industrien har vært svak. At verdiskapingen er ujevnt fordelt, betyr imidlertid ikke nødvendigvis at fordelingen er feil. Faktorer som forklarer høy lønnsomheter er at vi har hatt en vellykket forvaltning av de viktigste fiskebestandene, at adgangen til fiskeriene er lukket, og at det er gjennomført effektiviseringstiltak blant dem som fisker.
I fiskeindustrien er det derimot fri etablering. Det er derfor ikke overraskende at lønnsomheten og verdiskapingen er høyere i flåteleddet enn i industrien.
Selv om andelen av bearbeidet norsk sjømat har vært fallende over tid, er det likevel muligheter for å øke bearbeidingen fremover, blant annet gjennom satsing på automatisering og robotisering, samt gjennom å dra nytte av økende konsumentkrav til sporbarhet og bærekraftig produksjon.
Nå må vi avvente rådene til bearbeidingsutvalget – som skal gi faglige råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige distriktsarbeidsplasser, og enda mer bearbeiding av fisken i kystkommunene.
Jørn Martinussen, 5. kandidat til stortingsvalget for Nordland Venstre