Da Senterpartiet møtte veggen

Det var en gang ett parti som hadde så mye viktig å utrette her i verden, og de likte seg aller best når de fikk snakke med De Store Bokstavene.

Så derfor løper de rundt og snakket høylytt med Store Bokstaver, for etter deres mening var det bare de som hadde løsningen på de store politiske utfordringene i Norge.

I all sin travelhet forbigår SP klimakrisa. Miljøparti – slike som Venstre- får ta seg av slike små ubetydeligheter som at klimaendringene fører til mer tørke, ekstrem varme, skogbranner og ekstreme nedbørsmengder. Det kan SP ikke kaste bort sin dyrebare tid på.

SP haster videre. I og med at de er så opptatt med å snakke høylytt om krig og fred og sånn … kan de ikke befatte seg med det at menneskers påvirkning på klimaet har ført til at den globale oppvarmingen går raskere enn før, og er uten sidestykke sammenliknet med de siste 2000 årene.

Det de ikke kan ha forstått, er at de ved å overse at klimaendringene går raskere, blir mer intense, og at noen av trendene nå er irreversible, i deres verden skaper utrolig mye kaos for dem i deres streben på å vinne valget.

Så de haster videre.

Det de ikke vet, eller hadde tatt seg tid til å lære, er at alminnelige mennesker også er opptatt av klimakrisa. Uansett hvor mye SP tværer ved det gamle så begynner klimakrisen nå å krafse dem på ryggen …

De er tydeligvis veldig irritert over denne forstyrrelsen. De har da ikke tid til dette! De setter opp farten, og tror at de kan riste av seg den irriterende klimakrisa. Men den lar seg ikke riste av. Den har i stedet begynt å kaste skygger over SP. De liker seg godt på solsiden, så de forsøker å skygge for klimakrisen, og om nødvendig skygge for den helt.

De lar seg ikke stoppe. De trives ikke med at det er så lite sol på deres sti. De må ha trodd at klimakrisen bare var et forbigående uvær.

I sitt hastverk så de ikke veggen der de løp så fort de kan for å komme unna skyggene. De dundret rett i veggen så det sang, og forstår tydeligvis ikke hva som rammet dem.

De vet ikke sin arme råd, men legger plutselig merke til at det blir så stille rundt dem. Å snakke om krisa er sløsing med SP sin dyrebare tid. Hva kan de gjøre fra eller til …. De har det jo så travelt med viktigere ting. Dette sier de ikke høyt. De tenker bare at de får si seg enig, og komme seg fort videre.