Rusreformen handler om nettopp det: Hvilken reaksjon skal vi som samfunn gi når mennesker blir tatt for bruk av ulovlige rusmidler? Skal vi straffe eller hjelpe?
All kunnskap vi har, viser at straffen skyver folk lenger ut av fellesskapet. Hardest rammer den dem som er mest sårbare. Når mennesker som trenger hjelp, møtes med straff og stigma, blir det vanskeligere å komme seg ut av rusavhengighet. Vanskeligere å be om hjelp. Dette er noe vi vet – ikke noe vi tror. Derfor må vi fortsette å kjempe for rusreformen.
Her i Bodø har både ordfører og varaordfører engasjert seg som sterke motstandere mot å fjerne straff. De er redde for signaleffekten det vil ha overfor ungdom som kan tenkes å begynne å ruse seg. Det er en frykt mange har, som jeg godt kan forstå. Men det finnes ikke kunnskap som bekrefter antakelsen om at straff virker forebyggende. Derimot finnes det omfattende dokumentasjon på at straff skader.
Paradokset er at selv de som støtter dagens strafferegime, også innser at mennesker som er rusavhengige trenger hjelp. ‘Alle’ er enige om at rusavhengighet er en sykdom. Ordføreren vår har vært tydelig på at de rusavhengige trenger hjelp, og Arbeiderpartiet har landet på at de som er ‘tungt rusavhengige’ også kan slippe straff. Dette er et forslag som bryter med grunnleggende rettsprinsipp som likhet for loven, og det er vanskelig å forstå hvor rusavhengig man vil måtte være for å være verdig slik hjelp. Forslaget oser av behov for omfattende utredning.
Selv om vi er uenige om straff og avkriminalisering, er vi enige om at mennesker som trenger hjelp må få hjelp. Det er kommunene som sitter med ansvaret, og det er et ansvar vi må ta. Regjeringen har gjennom opptrappingsplanen for rusfeltet styrket arbeidet med rus og psykisk helse med 2,4 milliarder kroner. Dette har blant annet gitt 2600 flere årsverk innen rus og psykisk helse i kommunene siden 2016. I flere kommuner er det kommet oppsøkende team, og flere mennesker med rusproblemer deltar i aktiviteter og får prøve seg i arbeidslivet.
I Bodø har det motsatte skjedd, vi har bygd ned ettervernet, svekket det gatenære tilbudet – og vi har heller ikke vist vilje til å støtte dem som bidrar til å skape rusfrie møtested og alternative arenaer. At dette skjer i en by hvor politisk ledelse har vært sterke røster i kampen mot rusreformen, er dobbelt ille. Ikke evner vi å fjerne straffen, som vi vet skader. Og ikke evner vi å styrke hjelpen, som vi vet folk trenger.
Det er mange grunner til at folk utvikler rusavhengighet i dag. At samfunnet ikke straffer dem nok, er ikke en av dem.
En ny ruspolitikk kan redde liv, og vil gi et bedre liv for dem som sliter. Dette handler om medmenneskelighet, solidaritet og rettferdighet, fyndord for mange politikere. I dag, på verdens overdosedag, er det på tide å minne om at disse ordene må omsettes i handling. Og jeg kan forsikre om at kampen for rusreformen fortsetter.