Kvinnehelseutvalget har nylig lagt fram sin utredning. Anbefalingene fra utvalget er omfattende. La oss håpe at det blir det grunnlaget vi trenger for at kvinners helse anerkjennes og tas på alvor på samme måte som menns helse.
Det er på høy tid. Kvinner og menn er biologisk forskjellige. Kvinner og menn med samme sykdom har ulike symptomer og ulike medisinske behov, og en rekke sykdommer som helt eller i hovedsak rammer kvinner er blitt nedprioritert i helsevesenet over lang tid.
Kvinner lever også annerledes enn menn. Utredningen som nylig er lagt frem belyser blant annet at det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom yrke og helse. For kvinnene ser vi dessverre en dyster helse- og trygdestatistikk, som vi nå for alvor må se i et større samfunnsperspektiv.
Kvinner med lav utdanning jobber ofte i service- og omsorgsyrker , og det er fortsatt langt flere kvinner enn menn i omsorgsyrker med store fysiske og mentale belastninger og ofte lav lønn. Ofte jobber de deltid, som også dokumenteres å være årsak til dårlig helse. Selv om det pekes på at vi trenger mer kunnskap om sammenhengene her, vet vi altså også en god del.
Ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er sykefraværet over 16 dager i hjemmetjenesten nesten dobbelt som høyt som snittet i Norge på hele 7.7 prosent (!). I kommunale tjenester som i hjemmetjenesten, forteller tallene oss om ansatte som er mest psykisk utmattet etter jobb, og som topper statistikken over ryggplager.
Og sammen med dem som jobber på sykehjem, har de kommunalt ansatte i helsetjeneste også mest muskel – og skjelettplager og søvnvansker. Nå trenger vi ikke flere utredninger, men handling.