Venstres historie

Venstre ble stiftet den 28. januar 1884 og er Norges eldste parti. Venstre vektlegger både stor individuell frihet og sterkt sosialt ansvar. Partiet har i nyere tid engasjert seg sterkt i sosialpolitiske saker som skole, miljø, skaping av nye arbeidsplasser, velferd, og i distriktspolitikk/levende folkestyre.

Arkitekturfoto av Venstres hus, ved Youngstorget. Huset går også under navnet “Skeiva” / “Keiva”, og blei innviet i 1954. (Knutsen, Knut, arkitekt (1903-1969)) (FOTO: CC BY-SA 4.0, Norsk Teknisk Museum)

Venstres historie er en del av en internasjonal idétradisjon som går tilbake til opplysningstidas humanisme og 16- og 1700-tallet med krav om frihet fra tvang og vilkårlig styre. Men formelle friheter alene ga ikke alle virkelig frihet og et verdig liv. Derfor vokste den sosiale liberalismen fram på 1800-tallet med krav om en aktiv stat for å skape sosial rettferdighet og reell frihet for alle

Når Venstre dannes i 1884 er frihet for den enkelte supplert med ansvar for hverandre som den sosiale liberalismens kjerne. Dette danner grunnlaget for blant annet innføringen av folkestyret, utbyggingen av den offentlige skolen og begynnelsen på velferdsstaten.

Fram mot vår tid utvikler liberalismen seg videre. Dens grunnleggende ideer om menneskerettigheter, maktspredning og samfunnsorganisering har fått stort gjennomslag. Fremdeles er det mye som skiller et sosialliberalt parti fra andre: Vi ønsker en stat som aktivt bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet. Samtidig ønsker vi å unngå at staten og utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet.

Venstres sentrale plass i den norske samfunnsutviklingen

Frihet og folkestyre

Johan Sverdrup, Venstres grunnlegger

Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge. Sverdrup ble statsminister i Norge i januar 1884, og selv om han gikk av som partileder bare et halvt år senere, forble han statsminister fram til 1889.

Under Venstres tidligste periode kjempet partiet politiske kamper for religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett.

Sosiale reformer

Gunnar Knudsen, statsminister i periodene 1908-10 og 1913-20

Statsminister Gunnar Knudsen fra Venstre var ansvarlig for en rekke store og helt grunnleggende sosiale reformer som De Castbergske barnelover (etter Venstres sosialminister Johan Castberg). Disse sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Samme regjering sto også for konsesjonslovgivningen som sørget for offentlig råderett over naturressursene.

Fellesskolen

Borgerlige bevegelser med Venstre i spissen var også en av de helt sentrale bærende kreftene i arbeidet med å etablere og styrke den norske fellesskolen der utdanning for alle sto som det bærende element. Arbeidet for kvinnelig stemmerett skjedde ved en felles front av politiske røster i bl.a. Venstre, Ap og i de store kvinneorganisasjonene.

Det var Venstres Paal Berg som sto i spissen for utviklingen av byggesteinene som skulle bli til trepartssamarbeidet i arbeidslivet der samarbeid, ikke klassekamp, var det bærende elementet.

Velferdsstaten og trepartssamarbeidet

«Velferdsstaten» er utviklet over år og med ulike bidragsytere og aktører. Helt vesentlige bidrag ble gitt i Gunnar Knudsens og Johan Ludwig Mowinckels regjeringer i det som er omtalt som ‘Venstrestaten’ i nasjonen Norges tidlige år. Arbeidslivskonflikter var vanlig på i 1910-, 1920- og 1930-årene. Prinsippet for Venstres regjeringer var samarbeidslinjen eller «den tredje vei» framfor konflikt og revolusjon.

Det var Venstres Paal Berg som sto i spissen for utviklingen av byggesteinene som skulle bli til trepartssamarbeidet i arbeidslivet der samarbeid, ikke klassekamp, var det bærende elementet. Han var blant de første som brukte begrepet velferdsstat offentlig. Berg forfattet utkast til det som skulle bli den første hovedavtalen mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i 1935. Inngått i sluttdagene av regjeringen Mowinckel.

«Enda viktigere var den nye Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening som ble underskrevet i mars 1935, bare noen dager før regjeringen Mowinckel kastet kortene. Statsministeren hadde selv spilt en aktiv rolle i arbeidet med en slik hovedavtale, som markerte den endelige overgangen til et langt bedre og mer konstruktivt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Denne nye, utvidede tariffavtalen regulerte viktige spørsmål som oppsigelsesvern og arbeidsforhold i tillegg til rene lønnsspørsmål. Avtalen er blitt kalt arbeidslivets grunnlov, også fordi den er overordnet forbundsvise tariffavtaler, lokale overenskomster og særavtaler.» [S. 172 i Hovdenakk: «Johan Ludwig Mowinckel, mannen i midten»]

«… Etter bare en måned var hovedavtalen mellom LO og N.A.F. ferdigforhandlet, og 9. mars 1935 ble den underskrevet, kort før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Når det gikk så fort, skyldtes det at mye var drøftet tidligere, og at det gikk an å ta utgangspunkt i Bergs utkast til hovedavtale fra arbeidsfredskomiteen i 1931-32. Mange av de samme temaene som Berg hadde pekt på fire år tidligere, ble da også tatt inn i avtalen, uten at det dermed ble snakket høyt om at ideene faktisk stammet fra Venstres arbeidsfredsarkitekt.»
[s. 347, i Hem: «Megleren Paal Berg»]

Nøkkelår:

  • 1909 og 1915 : Innføring av lovene om sykeforsikring
  • 1909: Vedtak om fabrikktilsynsloven
  • 1915: Arbeidstvistloven vedtatt
  • 1916: Opprettelse av Arbeidsretten, en særdomstol som behandler tvister knyttet til tariffavtaler. Ble ledet av Venstremannen Paal Berg fra 1916-1948.
  • 1916 : Etablering av Riksmegleren, et statlig embete som skal megle i tvister mellom partene i arbeidslivet.
  • 1919: Innføring av 8-timers arbeidsdag (prinsippet om normalarbeidsdagen)
  • 1935: Etablering av hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforeningen.

Samarbeid for framtida

Flere partier var i første halvdel av 1900-tallet opptatt av utvikling av universelle velferdsordninger, men Folketrygden ble først en realitet under en borgerlig regjering (Borten-regjeringen). Ordningen som ble endelig gjennomført var det Venstre som fremmet, nemlig den svenske modellen om standardtrygghet. Venstres Halfdan Hegtun var saksordfører under Stortingets behandling.

Andre reformer der Venstre var sentrale:

  • Full religionsfrihet
  • Lekdommere i rettsvesenet
  • Eget norsk skriftspråk
  • Allmenn offentlig syketrygd
  • 8-timers arbeidsdag
  • Jernbaneutbyggingen

Seks statsministre

Venstre har hatt seks forskjellige statsministre gjennom partihistorien, samtlige før 1935. Etter Sverdrup var Johannes Steen statsminister fra 1891 til 1893, og så fra 1899 til 1902. Otto Blehr var statsminister fra 1902 til 1903 og fra 1921 til 1923. Jørgen Løvland var statsminister fra 1907 til 1908. Gunnar Knudsen var så statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920, og Johan Mowinckel var statsminister fra 1924 til 1926, fra 1928 til 1931, og fra 1933 til 1935.

Regjeringsdeltagelse

Etter den andre verdenskrig har Venstre vært i regjering 6 ganger, i koalisjon med andre partier. Den ikke-sosialistiske John Lyng-regjeringen varte bare en måned høsten 1963, men den banet vei for Per Borten-regjeringen som tok sete etter stortingsvalget i 1965. Bortens regjering varte til 1971, når sosialdemokratene igjen tok over.

Strid

Tidlig på 70-tallet ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydelig. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble delt i to partier – Venstre og Det Liberale Folkepartiet. Likevel var Venstre med i dannelsen av Lars Korvald-regjeringen den samme høsten, en regjering som bare varte til valget i 1973.

Norges første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud 

Eva Kolstad etterlot seg en viktig arv i utviklingen av det moderne Norge

I 1974 knuste Eva Kolstad  et tykt glasstak da hun ble valgt som Venstres leder og dermed ble Norges første kvinnelige leder for et etablert politisk parti. Parallelt var hun sentral i Norsk Kvinnesaksforening og arbeidet for å sikre lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for å forene nasjonalt og internasjonalt arbeid for kvinners rettigheter.

I 1979 ble Eva Kolstad utnevnt til Likestillingsombud, og hun hadde denne stillingen frem  hun  fylte 70 år i 1988. Verdens første likestillingsombud var eit faktum. Likestillingslova ble håndheva fra Venstres Hus der likestillingssekretariatet hadde administrasjonen.

Stortingsrepresentasjon

I stortingsvalget i 1973 mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare 2 av de 13 stortingsrepresentantene.

I valget i 1985 mistet Venstre også disse to, og var uten representasjon i Stortinget i 8 år. I 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble partileder i 1996 etter Odd Einar Dørum.

Valget i 1997 ble en tilbakekomst for Venstre, da partiet fikk 6 stortingsrepresentanter og også var med på dannelsen av den første Kjell Magne Bondevik-regjeringen. Fire år senere gikk Venstre tilbake og falt på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter. Venstre ble allikevel invitert av Høyre og Krf om å delta i Bondeviks andre regjering.

Ved valget i 2005 gjorde Venstre med 10 mandater sitt beste valg siden 1969, og var med det en av veldig få partier i Europa som har hatt fremgang ved et parlamentsvalg samtidig som de satt i en koalisjonsregjering.

I 2009 gikk partiet på en smell, men bare to år senere gjorde Venstre sitt beste kommune- og fylkestingsvalg på 40 år med hhv 6,3% og 5,7%.

Etter 5,3 % ved valget i 2013 ble Venstre en del av det parlamentariske grunnlaget for en borgerlig mindretallsregjering.

I 2017 fikk Venstre 4,4 %, og greide dermed for første gang å komme over sperregrensen to stortingsvalg på rad (etter innføringen av sperregrensen).

 

Venstres statsministre

  • Johan Sverdrup: 1884-89
  • Johannes Steen: 1891-93
  • Johannes Steen: 1898-1902
  • Otto Blehr: 1902-03
  • Christian Michelsen*: 1905-07
  • Jørgen Løvland: 1907-08
  • Gunnar Knudsen: 1908-10
  • Gunnar Knudsen: 1913-20
  • Otto Blehr: 1921-23
  • Johan L. Mowinckel: 1924-26
  • Johan L. Mowinckel: 1928-31
  • Johan L. Mowinckel: 1933-35

* Michelsen var statsminister for et eget “samlingsparti”, men var opprinnelig Venstremann.

Partiledere

PeriodePartileder
1884Johan Sverdrup
1884–1889Anton Qvam
1889–1893Johannes Steen
1893–1894Viggo Ullmann
1894–1896Anton Qvam
1896–1898Johannes Steen
1898–1900Viggo Ullmann
1900–1903Lars Holst
1903–1909Carl Christian Berner
1909–1927Gunnar Knudsen
1927–1943Johan Ludwig Mowinckel
1945–1952Jacob S. Worm-Müller
1952–1964Bent Røiseland
1964–1970Gunnar Garbo
1970–1972Helge Seip
1972–1974Helge Rognlien
1974–1976Eva Kolstad
1976–1982Hans Hammond Rossbach
1982–1986Odd Einar Dørum
1986–1990Arne Fjørtoft
1990–1992Håvard Alstadheim
1992–1996Odd Einar Dørum
1996–2010Lars Sponheim
2010-Trine Skei Grande

Parlamentariske ledere

PeriodeParlamentarisk leder
1883–1884Johan Sverdrup / Johannes Steen
1884–1889Johannes Steen / Anton Qvam
1889–1893Carl Christian Berner
1893–1894Viggo Ullmann
1895Johannes Steen
1896Sivert Nielsen
1898Johannes Steen
1898–1906Carl Berner
1908Gunnar Knudsen
1912–1914Wollert Konow
1916–1918Johan Ludwig Mowinckel
1921–1923Ivar Tveiten
1923–1924Johan Ludwig Mowinckel
1924–1926John Wolden
1926–1928Johan Ludwig Mowinckel
1928Knut Markhus
1928–1931Gunnulf Eiesland
1931–1933Johan Ludwig Mowinckel
1933–1935Neri Valen
1936–1940Johan Ludwig Mowinckel
1945Neri Valen
1945–1951Jakob Lothe
1951–1954Neri Valen
1954–1970Bent Røiseland
1970–1972Helge Seip
1972–1973Gunnar Garbo
1973–1985Hans Hammond Rossbach
1993–1997Lars Sponheim
1997–2001Gunnar Kvassheim
2001–2005Trine Skei Grande
2005–2009Lars Sponheim
2009–2018Trine Skei Grande
2018–Terje Breivik

Valgoppslutning etter 1945

StortingsvalgårValgresultat i %Mandater
20174,48
20135,29
20093,92
20055,910
20013,92
19974,56
19933,61
19893,20
19853,10
19813,22
19772,42
19732,32
19699,413
196510,218
19617,314
19579,615
195310,015
194912,421
194513,820

Unge Venstre

Venstres ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen. Nåværende leder er Sondre Hansmark Persen.

Mere informasjon

Venstre på Wikipedia

Venstre på Store norske leksikon

Videoer