Venstres historie
Venstre, Norges eldste politiske parti, ble stiftet 28. januar 1884 (på Café Engebret) og har siden vært en sentral aktør i norsk politikk. Partiet kombinerer sosialliberale verdier med en sterk vektlegging på individuell frihet og sosialt ansvar. Venstre har vært avgjørende i utviklingen av det norske demokratiet, velferdsstaten og miljøpolitikken.
Stiftelsen og tidlige år
Venstre ble stiftet i en tid med stor politisk uro, da kampen for parlamentarismen og folkestyret sto sentralt. Johan Sverdrup, partiets første leder, kjempet for å innføre parlamentarismen i Norge, og ble landets første statsminister under det nye systemet. Sverdrup og hans partifeller jobbet også for religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett.
Frihet og folkestyre
Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge. Sverdrup ble statsminister i Norge i januar 1884, og selv om han gikk av som partileder bare et halvt år senere, forble han statsminister fram til 1889.
Under Venstres tidligste periode kjempet partiet politiske kamper for religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett.
Sosialliberalismens fremvekst
Sosialliberalismen, som er kjernen i Venstres ideologi, vokste fram på 1800-tallet som en reaksjon på sosiale urettferdigheter. Den kombinerer frihet fra statlig tvang med en aktiv stat som sikrer sosial rettferdighet. Venstre har vært en forkjemper for allmenn stemmerett, og var avgjørende for at kvinner fikk stemmerett i 1913.
Borgerlige bevegelser med Venstre i spissen var også en av de helt sentrale bærende kreftene i arbeidet med å etablere og styrke den norske fellesskolen der utdanning for alle sto som det bærende element. Arbeidet for kvinnelig stemmerett skjedde ved en felles front av politiske røster i bl.a. Venstre, Ap og i de store kvinneorganisasjonene.
Viktige reformer og bidrag
Venstre har stått bak mange sentrale reformer i norsk historie. Under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen ble De Castbergske barnelover vedtatt, som sikret rettigheter for barn født utenfor ekteskap. Samme regjering sto også for konsesjonslovgivningen som sørget for offentlig råderett over naturressursene (hjemfall).
Sosiale reformer
Statsminister Gunnar Knudsen fra Venstre var ansvarlig for en rekke store og helt grunnleggende sosiale reformer som De Castbergske barnelover (etter Venstres sosialminister Johan Castberg). Disse sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Samme regjering sto også for konsesjonslovgivningen som sørget for offentlig råderett over naturressursene (hjemfall).
Flere partier var i første halvdel av 1900-tallet opptatt av utvikling av universelle velferdsordninger, men Folketrygden ble først en realitet under en borgerlig regjering (Borten-regjeringen). Ordningen som ble endelig gjennomført var det Venstre som fremmet, nemlig den svenske modellen om standardtrygghet. Venstres Halfdan Hegtun var saksordfører under Stortingets behandling.
Andre reformer der Venstre var sentrale:
- Full religionsfrihet
- Lekdommere i rettsvesenet
- Eget norsk skriftspråk
- Allmenn offentlig syketrygd
- 8-timers arbeidsdag
- Jernbaneutbyggingen
Utdanning og velferd
Venstre har alltid sett utdanning som nøkkelen til sosial mobilitet og demokrati. Etter innføringen av parlamentarismen i 1884 ble skoleverket raskt reformert.
Venstre-regjeringer fremmet en rekke reformer som inkluderte språklig likestilling for bokmål og nynorsk, nye ferdighetsfag og de nasjonale dannelsesfagene norsk og historie. I 1889 vedtok Stortinget et nytt lovverk for folkeskolen, som ble sjuårig og tilgjengelig for alle samfunnslag. Reformene omfattet også en økning i undervisningstiden og opprettelsen av skolestyrer med folkevalgte medlemmer. Adgang til videre utdanning for kvinner ble utvidet, med rett til examen artium og tilgang til universiteter fra 1884. Fra 1890 kunne kvinner søke lærerseminarene, og kjønnsdelte klasser ble erstattet med fellesundervisning i 1896 (les mer om norsk utdanningshistorie på SNL).
Venstre spilte også en viktig rolle i utviklingen av velferdsstaten og trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Moderne velferdsordninger som Venstre har vært med å utvikle, sikrer at de som trenger hjelp får det, samtidig som individets verdighet og muligheter til å klare seg selv ivaretas.
Velferdsstaten og trepartssamarbeidet
«Velferdsstaten» er utviklet over år og med ulike bidragsytere og aktører. Helt vesentlige bidrag ble gitt i Gunnar Knudsens og Johan Ludwig Mowinckels regjeringer i det som er omtalt som ‘Venstrestaten’ i nasjonen Norges tidlige år. Arbeidslivskonflikter var vanlig på i 1910-, 1920- og 1930-årene. Prinsippet for Venstres regjeringer var samarbeidslinjen eller «den tredje vei» framfor konflikt og revolusjon.
Det var Venstres Paal Berg som sto i spissen for utviklingen av byggesteinene som skulle bli til trepartssamarbeidet i arbeidslivet der samarbeid, ikke klassekamp, var det bærende elementet. Han var blant de første som brukte begrepet velferdsstat offentlig. Berg forfattet utkast til det som skulle bli den første hovedavtalen mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i 1935. Inngått i sluttdagene av regjeringen Mowinckel.
«Enda viktigere var den nye Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening som ble underskrevet i mars 1935, bare noen dager før regjeringen Mowinckel kastet kortene. Statsministeren hadde selv spilt en aktiv rolle i arbeidet med en slik hovedavtale, som markerte den endelige overgangen til et langt bedre og mer konstruktivt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Denne nye, utvidede tariffavtalen regulerte viktige spørsmål som oppsigelsesvern og arbeidsforhold i tillegg til rene lønnsspørsmål. Avtalen er blitt kalt arbeidslivets grunnlov, også fordi den er overordnet forbundsvise tariffavtaler, lokale overenskomster og særavtaler.» [S. 172 i Hovdenakk: «Johan Ludwig Mowinckel, mannen i midten»]
«… Etter bare en måned var hovedavtalen mellom LO og N.A.F. ferdigforhandlet, og 9. mars 1935 ble den underskrevet, kort før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Når det gikk så fort, skyldtes det at mye var drøftet tidligere, og at det gikk an å ta utgangspunkt i Bergs utkast til hovedavtale fra arbeidsfredskomiteen i 1931-32. Mange av de samme temaene som Berg hadde pekt på fire år tidligere, ble da også tatt inn i avtalen, uten at det dermed ble snakket høyt om at ideene faktisk stammet fra Venstres arbeidsfredsarkitekt.»[s. 347, i Hem: «Megleren Paal Berg»]
Miljøpolitikk og naturvern
Venstre har vært en pioner innen miljøpolitikk i Norge. Partiet var involvert i den første store miljøkampen i Mardøla på 1970-tallet, og har siden jobbet for å verne norske naturressurser. Venstre har også vært en forkjemper for tiltak mot klimaendringer og har presset på for strenge miljøstandarder både nasjonalt og internasjonalt.
Norges eldste naturvern- og miljøparti
Venstre er og har lenge vært en pioner og pådriver for å ta kunnskapen om naturmangfold, miljø, oljeressursene og klima inn i norsk lokal, nasjonal og internasjonale politikk. I 1968 utgir Epoke forlag boka «Set pris på miljøet» – resonnementet om miljøavgifter.
Mardøla-aksjonen
I 1970 deltar UVs leder Odd Einar Dørum i den første store fredelige sivile ulydighetsaksjonen for å verne Mardalsfossen. Venstres prinsipprogram i 1972 tar inn natur, miljø og ressursbevissthet.
I Korvald-regjeringen 1972-73 foreslår Venstre forsiktig innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi, men taper.
Første store verneplanen
Venstrefolk er aktive i de store vassdragskampene mellom vekst og vern, bl a i Alta- Kautokeino vassdraget. Venstre får framgang i det første miljøvalget 1979. Partiet lager forslag til samlet plan for vassdrag før den første store verneplanen kommer i 1986. Venstre foreslår et fond for oljeinntekter, men er for tidlig ute. På 70-tallet engasjerte Venstre seg i kampen mot sur nedbør. På 80-tallet samarbeidet Venstre med de liberale i Storbritannia om å stoppe sur nedbør og Partiet var pådrivere mot radioaktiv forurensing i havet både fra Sellafield- og Dounreay-anleggene i UK.
Tenke globalt, handle lokalt
I 1988 samles Venstre og Det liberale folkepartiet bl.a med slagordet «Tenke globalt, handle lokalt». Året etter (1989) lager Venstre et fullstendig forslag for å kutte norske CO2 utslipp innen år 2000 med 50%. I 1989 går Venstre til valg på å bruke markedet for å berge miljøet, forløperen til grønn skatt framfor rød skatt (gønt skatteskifte). Venstre vil i tillegg bruke lovgivning for å verne sårbar natur.
Miljøforkjemper i regjering
I Bondevikregjeringene kjemper Venstre fram tiltak for å sikre kollektivtiltak som miljøpolitikk. Senere i Solberg regjeringene kjemper Venstre fram både vern av Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeleting og viktige tiltak for å kutte CO2 utslipp, bl a kraftig CO2 avgifter. Venstre er sterkt for et tett samarbeid med EU for å drive fram både nasjonale og internasjonale kraftige CO2 kutt og foreslår tiltak både for klimakrisen og naturkrisen
Norsk elbilpolitikk
Venstres kamp for de grønne utslippsfrie elbilene startet allerede på 90-tallet, med tidligere partileder Lars Sponheim og samferdselsminister Toril Skogsholm i spissen.
I 1996 fikk daværende partileder Lars Sponheim Stortinget med på følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen frita elektriske biler for bompengeavgifter.» I 2001, som samferdselsminister, initierte Skogsholm et prøveprosjekt som tillot elbiler i kollektivfeltet for å styrke markedet. Til tross for motstand fra Vegdirektoratet, ble ordningen innført i Oslo og Akershus før sommeren 2003. Dette bidro til å akselerere elbilmarkedet, selv om den store boomen kom først nesten 15 år senere.
Næringspolitikk og skaperkraft
Venstre har alltid vært et næringsparti som fremmer skaperkraft og oppstartsbedrifter. Partiet mener at verdier må skapes før de kan deles, og støtter derfor et regulert marked som fremmer innovasjon og nytenkning. Venstre jobber for gode rammevilkår for små og mellomstore bedrifter, og for at Norge skal være et land hvor det er enkelt å starte og drive egen virksomhet.
Frihet, mangfold og likestilling
Frihet og mangfold har alltid vært sentrale verdier for Venstre. Partiet tror på et samfunn hvor alle har frihet til å være seg selv og ta egne valg, uavhengig av bakgrunn, kjønn, seksualitet eller tro. Venstre jobber for å sikre likestilling og bekjempe diskriminering, og fremmer et inkluderende samfunn der mangfold ses på som en styrke. I 1974 ble Eva Kolstad valgt som Venstres leder, og ble dermed Norges første kvinnelige partileder for et etablert politisk parti. Kolstad var også verdens første likestillingsombud, en rolle hun hadde frem til 1988. Hun spilte en viktig rolle i å fremme kvinners rettigheter både nasjonalt og internasjonalt.
Norges første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud
I 1974 knuste Eva Kolstad et tykt glasstak da hun ble valgt som Venstres leder og dermed ble Norges første kvinnelige leder for et etablert politisk parti. Parallelt var hun sentral i Norsk Kvinnesaksforening og arbeidet for å sikre lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for å forene nasjonalt og internasjonalt arbeid for kvinners rettigheter.
I 1979 ble Eva Kolstad utnevnt til Likestillingsombud, og hun hadde denne stillingen frem hun fylte 70 år i 1988. Verdens første likestillingsombud var eit faktum. Likestillingslova ble håndheva fra Venstres Hus der likestillingssekretariatet hadde administrasjonen.
Regjeringsdeltakelse og samarbeid
Etter andre verdenskrig har Venstre vært en del av flere koalisjonsregjeringer. Partiet har bidratt til viktige politiske gjennombrudd, som etableringen av velferdsordninger og miljøtiltak. Venstre har vært en del av Bondevik- og Solberg-regjeringene, hvor de har jobbet for å fremme kollektivtransport og vern av Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeleting.
Regjeringsdeltagelse
Etter den andre verdenskrig har Venstre vært i regjering 6 ganger, i koalisjon med andre partier. Den ikke-sosialistiske John Lyng-regjeringen varte bare en måned høsten 1963, men den banet vei for Per Borten-regjeringen som tok sete etter stortingsvalget i 1965. Bortens regjering varte til 1971, når sosialdemokratene igjen tok over.
- John Lyngs regjering (V, H, KrF, Sp) (28. august–25. september 1963)
- Per Bortens regjering (V, H, KrF, Sp) (12. oktober 1965–17. mars 1971)
- Lars Korvalds regjering (V, KrF, Sp) (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
- Kjell Magne Bondeviks første regjering (V, KrF, Sp) (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
- Kjell Magne Bondeviks andre regjering (V, H, KrF) (19. oktober 2001 – 17. oktober 2005)
- Erna Solbergs regjering (V, H, KrF* og FrP**) (Fra 17. januar 2018 – 12. oktober 2021) (*KrF kom med i regjeringen 22. januar 2019 og **FrP forlot regjeringen 24. januar 2020)
Strid
Tidlig på 70-tallet ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydelig. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble delt i to partier – Venstre og Det Liberale Folkepartiet. Likevel var Venstre med i dannelsen av Lars Korvald-regjeringen den samme høsten, en regjering som bare varte til valget i 1973.
Moderne tid og framtid
I de senere år har Venstre fortsatt å utvikle sin politikk i tråd med samfunnsutviklingen. Partiet har vært del av flere regjeringer og har hatt betydelig innflytelse på norsk politikk. Venstre fokuserer nå på å møte nye utfordringer som digitalisering, globalisering og miljøutfordringer med liberale løsninger som fremmer både individets frihet og fellesskapets beste.
Venstre har en rik historie som Norges eldste parti, preget av en kontinuerlig kamp for frihet, likestilling og miljøvern. Partiet fortsetter å være en viktig aktør i norsk politikk, og jobber for å skape et mer bærekraftig, rettferdig og demokratisk samfunn. Venstre tar Norge framover.
Podkast om Venstres historie
Data og nøkkeltall
Nøkkelår
- 1909 og 1915 : Innføring av lovene om sykeforsikring
- 1909: Vedtak om fabrikktilsynsloven
- 1915: Arbeidstvistloven vedtatt
- 1916: Opprettelse av Arbeidsretten, en særdomstol som behandler tvister knyttet til tariffavtaler. Ble ledet av Venstremannen Paal Berg fra 1916-1948.
- 1916 : Etablering av Riksmegleren, et statlig embete som skal megle i tvister mellom partene i arbeidslivet.
- 1919: Innføring av 8-timers arbeidsdag (prinsippet om normalarbeidsdagen)
- 1935: Etablering av hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforeningen.
Stortingsrepresentasjon
Venstres statsministre
- Johan Sverdrup: 1884-89
- Johannes Steen: 1891-93
- Johannes Steen: 1898-1902
- Otto Blehr: 1902-03
- Christian Michelsen*: 1905-07
- Jørgen Løvland: 1907-08
- Gunnar Knudsen: 1908-10
- Gunnar Knudsen: 1913-20
- Otto Blehr: 1921-23
- Johan L. Mowinckel: 1924-26
- Johan L. Mowinckel: 1928-31
- Johan L. Mowinckel: 1933-35
* Michelsen var statsminister for et eget «samlingsparti», men var opprinnelig Venstremann.
Partiledere
Periode | Partileder |
---|---|
1884 | Johan Sverdrup |
1884–1889 | Anton Qvam |
1889–1893 | Johannes Steen |
1893–1894 | Viggo Ullmann |
1894–1896 | Anton Qvam |
1896–1898 | Johannes Steen |
1898–1900 | Viggo Ullmann |
1900–1903 | Lars Holst |
1903–1909 | Carl Christian Berner |
1909–1927 | Gunnar Knudsen |
1927–1943 | Johan Ludwig Mowinckel |
1945–1952 | Jacob S. Worm-Müller |
1952–1964 | Bent Røiseland |
1964–1970 | Gunnar Garbo |
1970–1972 | Helge Seip |
1972–1974 | Helge Rognlien |
1974–1976 | Eva Kolstad |
1976–1982 | Hans Hammond Rossbach |
1982–1986 | Odd Einar Dørum |
1986–1990 | Arne Fjørtoft |
1990–1992 | Håvard Alstadheim |
1991-1992 | Randi Pierre (fung. leder) |
1992–1996 | Odd Einar Dørum |
1996–2010 | Lars Sponheim |
2010-2020 | Trine Skei Grande |
2020- | Guri Melby |
Parlamentariske ledere
Periode | Parlamentarisk leder |
---|---|
1883–1884 | Johan Sverdrup / Johannes Steen |
1884–1889 | Johannes Steen / Anton Qvam |
1889–1893 | Carl Christian Berner |
1893–1894 | Viggo Ullmann |
1895 | Johannes Steen |
1896 | Sivert Nielsen |
1898 | Johannes Steen |
1898–1906 | Carl Berner |
1908 | Gunnar Knudsen |
1912–1914 | Wollert Konow |
1916–1918 | Johan Ludwig Mowinckel |
1921–1923 | Ivar Tveiten |
1923–1924 | Johan Ludwig Mowinckel |
1924–1926 | John Wolden |
1926–1928 | Johan Ludwig Mowinckel |
1928 | Knut Markhus |
1928–1931 | Gunnulf Eiesland |
1931–1933 | Johan Ludwig Mowinckel |
1933–1935 | Neri Valen |
1936–1940 | Johan Ludwig Mowinckel |
1945 | Neri Valen |
1945–1951 | Jakob Lothe |
1951–1954 | Neri Valen |
1954–1970 | Bent Røiseland |
1970–1972 | Helge Seip |
1972–1973 | Gunnar Garbo |
1973–1985 | Hans Hammond Rossbach |
1993–1997 | Lars Sponheim |
1997–2001 | Gunnar Kvassheim |
2001–2005 | Trine Skei Grande |
2005–2009 | Lars Sponheim |
2009–2018 | Trine Skei Grande |
2018–2021 | Terje Breivik |
2021- | Guri Melby |
Valgoppslutning etter 1945
Stortingsvalgår | Valgresultat i % | Mandater |
---|---|---|
2017 | 4,4 | 8 |
2013 | 5,2 | 9 |
2009 | 3,9 | 2 |
2005 | 5,9 | 10 |
2001 | 3,9 | 2 |
1997 | 4,5 | 6 |
1993 | 3,6 | 1 |
1989 | 3,2 | 0 |
1985 | 3,1 | 0 |
1981 | 3,2 | 2 |
1977 | 2,4 | 2 |
1973 | 2,3 | 2 |
1969 | 9,4 | 13 |
1965 | 10,2 | 18 |
1961 | 7,3 | 14 |
1957 | 9,6 | 15 |
1953 | 10,0 | 15 |
1949 | 12,4 | 21 |
1945 | 13,8 | 20 |
2021 | 4,6 | 8 |
Unge Venstre
Venstres ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen.
Mere informasjon
Arkivvideoer fra NRK