Det var viktige utfordringer Kian Reme pekte på i sin interpellasjon til bystyrets møte mandag. Han har nå trukket den, men hans problemstillinger er like aktuelle og noe det bør arbeides med både lokalt og statlig. Reme antyder et mulig opplegg med mikrokreditt, der kommunen, arbeidsgiver og bank kunne gått sammen om en ordning hvor betaling for norskopplæring skjer på etterskudd, etter at folk har fått seg arbeid og inntekt. Bruken av begrepet mikrokreditt på norsk mark, og om det skal være en statlig eller lokal ordning kan naturligvis diskuteres, men Remes overordnede perspektiv opptar flere av oss. Det dreier seg ikke om veldedighet, men om effektiv hjelp til selvhjelp som ivaretar fattiges verdighet, om å myndiggjøre fattige ved å gi dem muligheter til å skape egen inntekt og framtid.
Mikrokreditt har til nå vært brukt om små lån med kort tilbakebetalingstid (ofte bare noen måneder) til fattige, foretaksomme mennesker i utviklingsland som ikke får lån gjennom det vanlige banksystemet av kulturelle/sosiale grunner eller fordi de mangler sikkerhet eller stabil inntekt. De får muligheter til å skape egen inntekt og framtid. Lånene gis som regel til grupper, men tilbakebetalingen skjer på individuell basis. Lånene følges opp på lokalt nivå, ofte gjennom personlig kontakt mellom låntaker og långiver. Risiko? Tapene i veldrevne mikrokredittinstitusjoner ligger bare mellom en og to prosent av utlånskapitalen. Pengene brukes aldri opp, når lånene tilbakebetales brukes pengene på nytt og gir en ny kunde muligheter, samtidig som gamle lånere kan få sjanser til å investere mer, og så videre og så videre
Det var fredsprisvinneren fra to år tilbake, Muhammad Yunus, som i 1976 etablerte dette alternative finansieringsverktøyet. Selv møtte jeg begrepet i praksis første gang i 1981, da jeg besøkte misjonæren Olav Hodne og en annen fredsprisvinner, Mor Teresa, i Calcutta. Sistnevnte sa i et intervju: «Jeg gir de fattige fisk, Hodne gir dem en fiskestang.» Det gjorde han allerede tidlig på 70-tallet — i mindre målestokk — ved at flyktninger fra Bangladesh fikk små lån til å kjøpe plater til batikkproduksjon eller enkle symaskiner. De kom i gang med produksjon, tjente penger, betalte tilbake. En fattig kvinne i en etiopisk landsby fikk låne 200 kroner. 10 år senere spant hun bomull og tjente penger på det, solgte korn, eide en melkeku, hadde utvides steinhytta si og bygd en liten hytte til utleie. Slike lån kan variere fra en hundrelapp til noen få tusen, og de brukes ofte til å kjøpe såkorn, husdyr og råvarer, og til industriproduksjon. Det skapes arbeidsplasser og lokal næringsvirksomhet i fattige områder
Som styreleder i seks år i Kirkens Nødhjelp har jeg sett mange, mange eksempler på mikrokredittens positive virkninger ved at den har vært et springbrett ut av fattigdom. Konseptet løser ikke på noen måte alle problemer, langt fra alle har entreprenørånd. Noen kritikere ser prinsippet som et markedsliberalistisk prosjekt som sniker inn kapitalisme, som kulturimperialisme som ikke gir nødvendige strukturelle endringer. Her må jeg få sitere Olav Hodne: «Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket.» Faktum er at mikrofinansiering har endret livet til mange mennesker og gitt ny kraft til lokalsamfunn. «Systemet er en anerkjennelse av at de fattige er løsningen og ikke problemet,» sier Kofi Annan.
Kan mikrokreditt hjelpe fattige også i et av verdens rikeste land? I en tilpasset form bør svaret være ja. Norsk Folkehjelp stiftet Nettverkskreditt i Oslo i 1996 gitt lån til innvandrere, særlig kvinner, og hjulpet dem til å skaffe seg arbeid og til å lære og ha ansvar. Bare kreativiteten setter grenser for hva slags prosjekter som kan iverksettes. I Bergen ble stiftelsen Microinvest etablert i 2003 ved hjelp av Cultura bank og Hordaland fylkeskommune, men har støtt på problemer. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har lagt grunnlag for enkelte mikroprosjekter rundt om i landet, men det er åpenbart et behov for mer systematisk stimulans både til mikrokreditt og servicesenter for utenlandsk arbeidskraft.
Her i Stavanger har Paul Stephens fra UiS dokumentert at mange av både de gatemusiserende, blomsterselgende og delvis tiggende gjester fra Romania og andre etniske grupper, ønsker å komme i arbeid. Norskopplæring er et grunnleggende hjelpemiddel. Kan det finnes en smidig låneordning for ubemidlede grupper som må betale dette selv, vil det være verdifull og langsiktig hjelp til selvhjelp. Helst bør en ordning være nasjonal, men kanskje kan Stavanger nok en gang gå foran og vise vei?
Den gode tanke bak Kian Remes opprinnelige interpellasjon bør kunne foredles.
Denne kommenteren har også stått på trykk i Rogalands Avis her >>