Konkurranseutsetting av et av byens alders- og sykehjem har vært heftig debattert i det politiske miljø i Stavanger den siste måneden. Jeg er ikke i tvil om at saken kom skeivt ut. I saksframlegget til kommunens administrasjon evalueres Norlandias Cares drift av Boganes sykehjem og det konkluderes fra rådmannen mot fortsatt konkurranseutsetting. Evaluering av en aktør som utfører et oppdrag er en ting. Vurdering om konkurranseutsetting generelt er en annen ting. Det er faktisk to ulike saker.
I stor grad hørtes det ut som om at vedtaket handlet om at Nordlandia Care fortsatt skulle drifte Boganes sykehjem. Det var ikke det saken handlet om. Driften av Boganes sykehjem har vært konkurranseutsatt og det er dette oppdraget som nå skal nå ut på nytt anbud. Den som kan dokumentere at de kan gi beboerne det beste kvalitative tilbudet skal få det. Det betyr at kommunen selv kan få oppdraget, eller en ideell virksomhet eller et kommersielt selskap, som for eksempel Norlandia Care. Kvalitetskriteriene vektes nå enda høyere enn ved utlysningen i 2002.
Det var to begrunnelser fra rådmannen. For det første var det flere klager og avvik på Boganes sykehjem enn de kommunale og ideelle sykehjemmene. Klager og avvik er vesentlig å få fram. Samtidig som det gir grunnlag for forbedringer. Antall klager har selvsagt noe i en evaluering å gjøre. Det bidrar til at Norlandia Care kommer dårligere ut av evalueringen enn ellers. Men forteller det noe om det er grunnlag for en generell konkurranseutsetting? Har det noe med et faglig grunnlag for å anbefale konkurranseutsetting eller ikke. Tvilsomt.
For det andre var rådmannens innvendinger at konkurranseutsettingen ikke hadde bidratt til å heve kvaliteten på sykehjemsomsorgen i kommunen. Det var en vurdering basert på faglige vurderinger. Ja, men var de faglig utfyllende? Tvilsomt.
Boganes sykehjem har en rekke gode kvaliteter som fikk liten plass i saken. Det er ikke tvil om at brukerundersøkelsen som gjengitt innledningsvis fra 2007 var svært god for Boganes sykehjem, beboertrivselen var høy. Det er ikke i tvil om at Boganes Sykehjem har en lindrende enhet som har svært, svært høy standard. Det er ikke i tvil om at legetjenesten ved Boganes sykehjem har vært faglig forbilledlig og bidratt til god kvalitet. Det er ikke tvil om at for de aller fleste beboere er trivselen god. I det store bilde har Norlandia Care levert. Det vil si at de ansatte har levert. Det er faktisk uforståelig for meg at de skal ha levert så dårlig at det skulle få følger for hvordan kommunen skal forholde seg til konkurranseutsetting i fortsettelsen.
Det er kanskje andre betydelig mer nærliggende årsaker til at en kommune ikke skal utlyse konkurranse for drift av sykehjem: Dersom vi skal ha konkurranseutsetting hadde det vært naturlig at flere sykehjem var konkurranseutsatt, de økonomiske kriteriene for penger til sykehjemmene (ABI) er lite tilpasset private aktører, de ulike rapporteringssystemene er primært utarbeidet for kommunal drift, tariffavtaler er for forskjellige fra kommuneområdet til NHO-området. Men saksforelegget baserte seg primært på at Norlandia Care ikke hadde levert, derfor anbefalte rådmannen at konkurranseutsetting ikke skal videreføres.
Venstre har et pragmatisk, ikke ideologisk forhold til konkurranseutsetting. Som rådmannen selv skriver i saksforelegget: «Det må samtidig påpekes at det har en egenverdi å sammenligne de kommunale virksomhetene mot en aktør som har vunnet kontrakt etter konkurranseutsetting.» Dessuten finnes det en historisk begrunnelse: Så lenge det har vært institusjonsomsorg for eldre syke i Norge, har både private sykehjem og sykehjem eid av ideelle organisasjoner vist vei. Vist mot til å opprette sykehjem, drive og videreutvikle. I Stavanger har vi mange eksempler på det. I stor grad kan en si at det offentlige har fra starten av vært på defensiven i drift og utbygging. Det var det private ideelle initiativet som så behov og handlet. Det må også i dag være åpenhet for at private aktører kan drifte et sykehjem. Vi kan miste noe verdifullt hvis den private viljen og engasjementet settes på gangen. Vi tror at andre enn det offentlige kan drive et sykehjem. Det var mangeårig tidligere leder av Kirkens Bymisjon Åge Muller-Nilsen som fikk meg til å reflektere over begrepet konkurranseutsetting, når han sa et det er ingen selvfølge at offentlige skal drive all form for omsorgstjenester. La meg raskt legge til at han nok hadde de ideelle organisasjonen primært i tankene.
Dessuten er det et tankekors at regjeringen, særlig innen barne- og rusvern konkurranseutsetter i stor skala. Flyktningomsorgen i Norge drives stort sett av private aktører og ideelle organisasjoner. Anbudene florerer. De kommersielle vinner. Ofte. Ut fra det vi vet fra offentligheten om historier fra norsk barnevern og flyktningmottak er det nærliggende å konstatere at staten ikke er i nærheten av å kontrollere sine leverandører av tjenester slik vi gjør lokalt. Og det er det dette handler om. Konkurranseutsetting er å sikre at det gis god kvalitativ hjelp til rett pris.
Kampen mot konkurranseutsetting må gjerne diskuteres på ideologisk grunnlag. Det er det enkelte som ønsker. Jeg registrerer at de ikke samtidig synes å ha noe sterkt prinsipielt engasjement i forhold til at kvalitet skal stå i sentrum for brukere av offentlige tjenester. Det blir mer enn søkt å bruke erfaringen fra den så langt eneste konkurranseutsettingen vi har hatt i Stavanger innen dette området, til å trekke slutningen om aldri mer å konkurranseutsette sykehjem i Stavanger.
Jeg for min del holder meg til det pragmatiske, de som kan dokumenter at de kan gi det beste kvalitative tilbudet til rett pris, skal kunne drifte. Så får eventuelt omfanget drøftes når vi har lenger erfaring med konkurranseutsetting enn fem år.
Denne kommentaren har også vært publisert i Rogalands Avis, her >>