Den siste tiden har samfunnsdebatten handlet om 450 barn. Barn som nå står i fare for å bli tvangssendt til et land de ikke kjenner, et land de aldri har hatt tilhørighet til.
Flere aviser skrev i forrige uke om Verona som er 9 år og som er både født og oppvokst i Norge. Hun har gått på skole i Norge og hun har alle vennene sine og hele sitt nettverk her. Nå er hun tvangssendt til Bosnia, et land hun aldri har vært i, og med et språk hun ikke kan. Verona valgte ikke selv å bli født i Norge, hun valgte ikke selv å bli i landet på tross av avslag på søknad om oppholdstillatelse. Hun er et av 450 barn som nå må betale prisen for voksnes beslutninger og valg.
«Noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker», sa statsminister Jens Stoltenberg da Maria Amelie ble sendt ut av landet for ett år siden. På det tidspunktet var det vanskelig å forestille seg et mer tydelig skille mellom sosialdemokratiet og sosialliberalismen. Nå vet vi bedre.
«Det er synd på mange barn i verden, men løsningen er ikke at alle kommer til Norge», skrev statsministeren i en kronikk i Dagens Næringsliv. I kronikken hevder han at vi, som vil la asylbarna få bli, først og fremst er styrt av følelser, i motsetning til fornuften må vi anta. En grovere undervurdering av sine politiske motstandere, velgerne, ja til og med sin egen partiorganisasjon skal man lete lenge etter. For det er, med respekt å melde, ingen som har tatt til orde for at «alle barn i verden» skal komme til Norge. Det vi har tatt til orde for er at det barnerettslige perspektivet skal veie tyngre enn det gjør i dag.
I 2012 er vi i en situasjon hvor stadig flere barn vokser opp som papirløse, midt i blant oss. Ofte kan de ikke tvangsreturneres, og foreldrene opplever faren ved retur så dramatisk at de velger å bli værende i Norge, tross den vanskelige livssituasjonen. For Venstre er det i slike saker et helt avgjørende perspektiv som går foran alt: Disse barna har ikke selv valgt sin skjebne, de blir ofre for foreldrenes vurderinger og valg og myndighetenes politikk. De står igjen, uten rettigheter og med en dramatisk hverdag, og vi ser helsepersonell og andre barnefaglige ressurser som har uttrykt sterk bekymring for barna det gjelder.
Hva er regjeringens svar? «En regel kan virke stivbent, ja nær sagt uforståelig overfor enkeltmennesker, men slik må det nødvendigvis være». En ting er sikkert: En liberal statsminister kunne aldri ha uttalt det samme.
For å eksemplifisere: To mennesker fra de omstridte områdene (randsonen) i Irak reiste fra landet i 2001. FNs høykommissær for flyktninger har fra 2001 til i dag anbefalt at det bør gis beskyttelse til mennesker på flukt fra disse områdene. De har nå to barn, begge barna er født i Danmark, hvor de var frem til 2005. Disse barna er nå åtte og ti år gamle med syv års botid i Norge. Disse barna er dermed født i Norden, men har i løpet av sine livsår aldri hatt oppholdstillatelse. I en barnefaglig uttalelse i asylsaken fremkommer det at et av barna er ferd med å utvikle angst. Når barn utvikler angst, burde alarmklokkene ringe hos norske utlendingsmyndigheter. Venstre mener at etter så mange år i usikkerhet og frykt må disse barna nå ha krav på at voksne mennesker fatter voksne beslutninger som faktisk er til barnas beste.
Regjeringens svar? «Vi har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider.»
Asylfrykten til regjeringen kjenner ingen grenser. Stoltenberg advarte Oslo Arbeiderparti mot at en endring kan medføre 20.000 nye asylsøkere i året. Det enkle faktum at det aldri har kommet 20.000 asylsøkere til Norge, selv ikke da vi førte en vesentlig mer liberal asylpolitikk enn vi gjør i dag for så vel barn som voksne, er åpenbart ikke relevant. Empirien viser tvert i mot at det å gi tillatelse til barna som har vært her lengst og slått rot her ikke påvirker antall asylsøknader til Norge. At statsministeren forsøker å presse eget parti med krisemaksimeringer som dette er spesielt uheldig når temaet er barn. Hvis det er dette statsministeren mener med å sette «gjerdestolper» burde Arbeiderpartiet snarest bytte slagord fra «alle skal med» til «alle skal ut».
Men Venstre har kjempet og vunnet slike kamper før. Det grunnleggende ved de Castbergske barnelovene var at barn ikke skulle lide for noe foreldrene har gjort, selv om man syntes det både var umoralsk og feil. Dessverre har Castbergs ånd forlatt flertallet i norsk politikk.
Når barn utvikler angst, burde alarmklokkene ringe hos norske utlendingsmyndigheter.