Et samfunn med bare akademikere?

Fylkesmann Inge Ryan dro opp en debatt i media på lørdag den 3. januar, rundt de elevene som sliter i vårt teoretiske skolesystem. Dette ble imøtegått av stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol (Ap) på den påfølgende mandag 5. januar, skriver Marita Ramberg Røthe og Hans Martin Storø i en kronikk.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**


Dette er ikke spesielt overraskende, men derimot en svært forutsigbar reaksjon. Vi hadde frem til 1990-tallet et skolesystem som i stor grad muliggjorde valgmuligheter for elevene, som sikret dem mulighet til å velge et skoleløp med et stort innslag av praktiske fag.

I barneskolen gikk elevene på skolen i tre av fem ukedager frem til tiårs alderen. Noe som åpnet muligheten for at to ukedager kunne benyttes til andre aktiviteter. I ungdomsskolen var 8-9 uketimer avsatt til valgfag, hvor elevene kunne velge mellom praktisk og teoretiske fag. Hvor forming, gymnastikk, musikk, tysk og bokføring, var aktuelle fag som gjerne ble tilbydd elevene. Deretter kunne man søke seg inn på videregående skole, og velge mellom mange forskjellige studieretninger og linjer. Her varierte det fra naturfaglinjen på allmennfaglig studieretning, som kvalifiserte til videre studier innen profesjoner som medisin, farmasi, veterinær, sivilingeniør, mv, og til en rekke yrkesfaglige linjer som med en miks av yrkesrettede fag og praksisundervisning, førte elevene fram til fagbrev og ut i arbeidslivet. Samtidig som opptakssystemet i videregående skole premierte alder og yrkespraksis, slik at ungdommer som var skolelei kunne ta seg jobb i noen år, og deretter starte på videregående i 20 årene og ta en yrkesfaglig utdannelse da.

Dette har igjennom årene som har gått, blitt utsatt for omfattende endringer, som har gitt dagens elever en svært mer teoretisert skolehverdag. Timetallet i barneskolen har blitt økt igjennom årene med skiftende regjeringer. På samme tid ble valgfagene i ungdomsskolen redusert. Så gjennomførte regjeringen Harlem Brundtland III og utdanningsminister Gudmund Hernes to store reformer, som ble innfaset i 1994 og 1997. Reform 97 ga skolestart for 6 åringene, og en 10 årig grunnskole. Noe som sammen med økt timetall på småskoletrinnet ga langt mindre tid til fri leik og andre aktiviteter for barna i løpet av barndommen.Reform 94 ga en sterk teoretisering av videregående skole, og ga alle ungdommer mellom 16 og 19 år rett til 3 års videregående skolegang, samtidig som denne rettigheten plasserte alle som var eldre enn 19 år bakerst i køen når de søkte skoleplass.

Reformen reduserte antallet grunnkurs til 11, og økte mengden teorifag i alle studieretninger som ga alle som fullførte videregående skole generell studiekompetanse. Noe som medførte at alle som hadde tatt 3 årig yrkesfaglig studieretning, kunne gå direkte videre på høgskolestudier. I motsetning til tidligere hvor de måtte ta et 4. påbyggingsår for å få tatt disse teorifagene. Dette er selvsagt positivt for alle som går helse- og sosialfag, elektro, landbruksfag, etc, og ønsker å fortsette på tilhørende profesjonsstudier.
Mestringsfølelse?

Reformens bakside var imidlertid alle som ikke har høgskolestudier som mål, men ønsket kvalifisering til et praktisk yrkesliv. Da er en fulltids og teoretisk grunnskole, med en påfølgende treårig videregående skole med et stort innslag av teorifag, sterkt demotiverende for de som sliter med å beherske de teoretiske fagene. Dette gir følelsen av konstant å mislykkes, og bidrar til å skape tapere i vårt skoleløp. Noe som igjen skaper frafall og elever uten godkjent eksamen, pga for svake resultater i fag de strengt tatt ikke trenger for å utføre det yrket de ønsker å kvalifisere seg til.

Dette har skapt betydelig problemer for samfunnet og en rekke enkeltpersoner. Med frafall eller manglende eksamen, er det problematisk å komme inn i arbeidslivet, og mange går inn i en tilværelse som trygdet tidlig i livsløpet, etter å ha mislyktes i det sterkt teoretiske skoleløpet.

Det er derfor grunn til å ønske debatten som fylkesmann Inge Ryan dro opp velkommen, da dette er et politikkområde som det definitivt bør gjøres noe med.

Fylkesmannen sine tanker om at de som sliter med å tilpasse seg bør få slutte, er ikke bare et kreativt forslag, men må være en selvfølgelighet fra 16 års alder.

Ønsker man å forsøke å få seg en jobb, da man ikke er motivert for videre skolegang, skal alle ha mulighet for det. Problemet etter reform 94 er imidlertid at man da stiller bakerst i køen, om man etter noen år i arbeidslivet ønsker seg tilbake til skolen i 20 års alderen. Her burde retten til 3 årig videregående skolegang være gyldig igjennom hele livet, slik at man selv skal kunne avgjøre når man var motivert for å gjennomføre dette skoleløpet. I tillegg bør mengden teorifag på de yrkesfaglige studieretningene reduseres betydelig, alternativt at det tilbys forskjellige studieplaner på vg2 og vg3, som gir elevene fritt valg i forhold til om de ønsker generell studiekompetanse i løpet av det 3 årige skoleløpet.

Så skaper det selvfølgelig problemer med å få gjennomført slike ønskede endringer i skolen, at Ap legger slik prestisje i reformene som ga slik skjeve utslag, slik som stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol demonstrerer. Det gjør det langt vanskeligere å få gjennomført nødvendige endringer i skolesektoren, ved å rette opp skjevheter, og tilpasse utdanningsløpet til samfunnets behov og den enkeltes individuelle ferdigheter.

Marita Ramberg Røthe, gruppeleder og 1. kandidat NT Venstre
Hans Martin Storø, 3. kandidat NT Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**