Av Gunnar Kvassheim, stortingsrepresentant fra Venstre
For kort tid siden besøkte jeg Sellafield-anlegget og fikk omvisning på Thorp-anlegget. Det var en uvirkelig opplevelse å se gjennom det en meter tykke vinduet og inn i tanken, hvor det i mange måneder hadde vært store mengder svært radioaktivt avfall som inneholdt både uran og plutonium. Avfallet ble ikke oppdaget fordi det var mørkt i tanken!
Nå har tanken fått belysning og de ansvarlige mener at anlegget er driftssikkert og kan startes opp igjen. Britiske myndigheter har sagt ja til gjenåpning og den kan finne sted om kort tid. Det er viktig at kampen mot gjenåpning fortsetter til siste slutt. Gjenvinning av atomavfall representerer både en miljømessig og sikkerhetsmessig risiko. Dessuten vet vi av erfaring av det kan skje uhell ved Thorp-anlegget.
Thorp-anlegget gjenvinnner brukt atomavfall fra britiske anlegg, fra andre atomkraftverk i Europa og fra anlegg i Japan. Da anlegget ble stoppet i 2005 lå det betydelige mengder avfall klar til behandling. Dersom anlegget gjenåpnes nå vil man måtte bruke tiden fram til 2011 for å få behandlet dette avfallet. Det er meget viktig at det ikke inngås nye kontrakter om leveranse av avfall for gjenvinning, som betinger drift også etter 2011. Kravet fra Norge må være tindrende klart. Anlegget bør ikke gjenåpnes. Skjer så galt, så må det slås utvetydig fast at det etter behandlingen av lagret avfall er definitivt slutt.
Jeg er pessimist når det gjelder gjenåpning av anlegget, men optimist når det gjelder nedstenging i 2011. Pessimismen bygger på at man har kommet langt i retning av gjenåpning og at avfallet ligger klart i anlegget. Optimismen bygger på at når britiske myndigheter for en uke siden tok til orde for bygging av nye atomkraftverk, så slås det fast at avfallet skal lages og ikke gjenvinnes. Det kan og bør være foranledningen til å slå fast at Thorp-anlegget skal avvikles.
Sellafield var et hett tema i Norge fra 2001 til 2003. Da var det de såkalte technetium-utslippene vi kjempet for å få stoppet. Langs kysten vår ble det tatt målinger, som viste økende konsentrasjoner av radioaktive spor fra Sellafeld-anlegget. Omdømmet til norske fiskeressurser var i fare. Naturlig nok var engasjementet mot Sellafield-utslippene sterkest langs Vestlandet. Da Venstre startet en underskriftkampanje mot utslippene samlet vi over 10.000 underskrifter i Rogaland. Samlet kom det inn bortimot 45.000 underskrifter på landsbasis. Det var bred oppslutning om arbeidet for å få stoppet technetium-utslippene. Kommunestyrer protesterte. Det samme gjorde fiskeriorganisasjonene og mange andre.
Denne saken ble sterkt prioritert av Bondevik II-regjeringen, ikke minst fordi vi i Venstre løftet frem Sellafield-problematikken da vi framforhandlet regjeringens politiske grunnlag. Innsatsen ga resultat. I 2003 ble det bestemt at utslippene av technetium til sjø skulle stanses. Det er viktig å slå fast at denne viktige miljøseieren ikke er truet av det som nå skjer i Sellafield.
Tvert imot er det slik at det er grunn til å hente inspirasjon fra kampen mot de radioaktive utslippene. Den viste at det nytter å stå på. Vi skal lykkes også i kampen for å få stoppet atomgjenvinningsanlegget Thorp. Men da må det mobiliseres lokalt og nasjonalt i Norge og i andre land rundt Nordsjøbassenget. Jeg kan love at vi i Venstre skal gjøre vår del av denne jobben.