Lillesand Venstre mener at landets 16-åringer bør få stemmerett. Norske 16-åringer betaler i dag skatt, de kan bli satt i fengsel, få barn, sitte i offentlige råd og utvalg, men de kan ikke stemme på politiske parti ved valg. Dette er urettferdig! Ungdom som er gammel nok til å betale skatt og sitte i fengsel bør også være gammel nok å påvirke hva skattepengene skal brukes til, og hvilket straffenivå vi skal ha i landet. Vi tror også at stemmerett for 16 åringer vil føre til større politisk engasjement blant ungdom.
Mer demokrati – mer åpenhet
– Som Venstre-politikere har vi en ryggmargsrefleks som sier at alt som gir større deltagelse i demokratiet og større åpenhet er bra, forklarer bystyrepolitiker Jens Olai Justvik. Jeg håper at vi får samme positive erfaring i Norge som i andre land, og at Lillesands ungdom får mulighet til å være med på dette. Det var gledelig å se at et flertall i bystyret delte vår oppfattelse.
God erfaring fra andre land
Fem delstater i Tyskland har det siste tiåret praktisert stemmerett for denne aldersgruppa (Ødegård og Karlsen 2005). De første kommunevalgene der 16 åringane fikk stemmerett var gjennomførte høsten 1996 i Niedersachsen (Ungdomsstyrelsen 1999). Siden er det blitt gjennomført i Hessen, Mechlenburg-Vorpommern, Nordrhein-Westfalen, Sachsen-Anhalt og Schlesiwig-Holstein. I Hessen har aldersgrensa blitt satt opp igjen til 18 år. Delstatene har avgrensa reformen til kommunevalgene og til den aktive stemmeretten. Aldegrensa for den passive valgretten eller valgbarheten faller dermed sammen med myndighetsalderen 18 år. Det er også gjennomført en målretta innsats for å informere ungdommene om kommunevalgene. Valgdeltagelsen blant 16-17 åringar er høyere enn for den tradisjonelle gruppa førstegangsvelgere, og høyere enn for velgere opp til 35 år. Hovudforklaringa på den positive tendensen er nettopp at de unge kan få informasjon gjennom skolen (ibid.). Trass i at erfaringene ser ut til å være positive, er det ikke politisk ukontroversielt. Spesielt Kristen-demokratane (CDU) har vært tydelige motstandere av reformen. I norsk sammenheng har Ødegård og Karlsen pekt på at en slik reform forutsetter at skolen blir utnytta som demokratisk kompetansesenter, at den blir et ”trimrom i demokrati”. Et slik forslag forutsetter at skolen tar et mye større ansvar i demokratiopplæring enn det som er tilfellet i dag. Endelig blir det vist til at Norge, gjennom FNs barnekonvensjon, har forplikta seg til å øke unges påvirkning (Ibid.).