Hvis integrering er løsningen, må vi jo spørre oss hvorfor de ikke integrerer seg. Det finnes selvsagt like mange svar som det finnes innvandrereMen jeg har hørt mange som kjenner seg igjen i min mors erfaringer. Min amerikanske mor fikk nærmest nærvøst sammenbrudd da hun flyttet til Norge. Hjemmefra var hun vant med at naboer kom bort og hilste på når en ny familie flyttet inn i nabolaget.
Man ble raskt tatt med på alle mulige sosiale tilstelninger. Her i Norge var det derimot ingen som inviterte henne
med på noen ting. Selv etter hun inviterte folk på middag, ble hun ikke invitert tilbake. Hun gjorde en stor innsats for å lære seg norsk og bli kjent med folk, men fant det utrolig tungt og vanskelig. Hvis det er så vanskelig for en høy, blond og utadvendt kvinne å integrere seg i Norge, hvordan må det da være for en sjenert Somalier?
Vi nordmenn kan være vanskelige å komme inn på. De fleste sosiale arrangementer er i private hjem med folk man har kjent i årevis.
Vi liker ikke å snakke med folk på bussen og hvis noen vi ikke kjenner innleder en samtale, blir vi veldig skeptiske: “Kjenner jeg deg?”
tenker vi, som om det er en forutsetning for å ha en samtale. I tillegg har vi for uvane å vente at pappa stat skal gjøre alt for oss.
Klarte faren din å skaffe deg venner da du var liten? For det er det integrering betyr. En integrert innvandrer er en med norske venner; og alle som har flyttet til et nytt sted i sitt liv vet hvor mye vanskeligere det er for den nye å ta sosiale initiativ. Det er mye enklere å iintegrere en ny person i din eksisterende vennekrets, enn det er for en enkelt person å bygge sin egen fra bunnen av.
Statlige tilbud om norsk-kurs fullt av andre utlendinger er vel og bra, men det er ikke løsningen. Vi må slutte å passivt se til staten for alle løsninger. Vi, altså du og jeg, er nødt til å ta vår del av ansvaret. Det går – per definisjon – ikke an for innvandrere å integrere seg alene.
Hvorfor integrerer de seg ikke? Tja, spør du meg, så spør jeg deg: Hvorfor integrerer ikke vi dem?