Overvåkning og rent mel i posen?

Stadig mer overvåkning: Må vi applaudere?

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**


På arbeidsplassen, på skolene og i det offentlige rom. Vi godtar ubegrunnede razziaer blant ungdom, GPS-tracking av eldre og kameraer i det offentlige rom. Vi godtar rett og slett inngripen i folks private sfære. Fordi det finnes så mange gode grunner.



Nylig 1: Jonas Gahr Støre applauderte entusiastisk GPS-merking av eldre. Uten noen betenkning når det gjaldt begrensingen av bruken. Ingen liten stemme som spør om dette ikke kan misbrukes, eller om ikke vi nå overlater mennesker til teknikk alene. Overvåkning av eldre aksepteres som et godt fundert politisk virkemiddel uten regelverk for personvern eller personalretningslinjer. Bærum kommune er svært så ivrige etter å bruke GPS og annen teknikk. Er kommunen like ivrig etter å arbeide for nærhet og menneskelig kontakt?

Nylig 2: Flertallet av fylkespolitikerne applauderte bruk av narkohund som forebyggende tiltak overfor elever i videregående skole i Akershus. Få stilte spørsmål om dette virkelig er et forebyggende tiltak. Få stilte spørsmål om hva slike tiltak gjør med tillit til den enkelte elev. Ingen spørsmål om hva synlige og tydelige voksne kan gjøre for ungdom framfor hunder som skal storme inn. Elever ved Sandvika videregående skole opplevde politi og hunder i en narkorazzia — og med tilhørende mangel på respekt. Jeg spør: Dersom ungdom ikke blir møtt med tillit og respekt — hvordan forventer vi at de skal oppføre seg som voksne?

Nylig 3: Med et registrert enkeltmannsforetak er det utrolig mange «gode tilbud» som havner i eposten min. For eksempel det gode overvåkningstilbudet jeg fikk nylig, der jeg for en rimelig penge kan overvåke mine ansatte – på arbeidsplassen eller på uteområdene. Så enkelt. Ingen opplysninger i eposten om at dette faktisk ikke er lov. Mange har nok likevel kastet seg på dette tilbudet. Vi vet at ulovlig oppsatte overvåkningskameraer har hatt en eksplosiv vekst.

Vi går stadig lenger i å regulere samfunnet på en slik måte at vi tror vi er tryggere. Hva med tillit og respekt for deg som ansatt? Hvor går din grense for overvåkning? Hva om naboen din har satt opp kamera som er stilt sånn at han kan følge med på deg og hva du gjør i hverdagen? Tror DU teknikk kan erstatte menneskelig kontakt?

Det finnes absolutt gode eksempler på at ulike former for overvåkning også kan være av det positive. Men bør vi ikke stille oss noen kontrollspørsmål innimellom? Hvor går grensene for hva vi bør godta og hva vi ikke bør godta? Hvem skal bestemme hvor grensene går for min frihet fra å bli overvåket til enhver tid? Og gir et kamera eller en GPS reell trygghet?

Det finnes sikkert mange gode eksempler på bruk av overvåkning. Men vi trenegr ikke stående applaus til ethvert overvåkningsforslag. Jeg skulle ønske at vi hadde litt flere politikere som stilte det enkle spørsmålet: Hvorfor?

Lokalpolitikk er også nasjonal politikk – og omvendt. Jeg er opptatt av at vi har politikere som har et gjennomtenkt syn når det gjelder tillit og respekt for enkeltmennesker. Jeg er ikke alltid imponert over flertallets forhold til frihetsbegrepet. Som liberal Venstre-politiker i Bærum er jeg opptatt av at vi også her vedtar politikk som sier noe om hvordan vi ønsker at våre barn, bestemødre og venner skal behandles.

Jeg stiller spørsmålet: Er det slik at det ikke lenger er nok å ha rent mel i posen? Har vi snart et samfunn der du blir mistenkt når du ikke til enhver tid ønsker å vise fram det rene melet?

Kronikk i Budstikka 7.2.2013
Hulda Tronstad, Bærum Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**