Fordi dette er kontroversielt. Selv om det handler om langsiktig samfunnsutvikling, frykter vi jo for hva velgerne kan komme til å si allerede neste år. Derfor holder vi det gående med tomt snakk om at vi får vente og se. Noen legger ikke skjul på at de ønsker å tie reformen i hjel. Trøtte ut regjeringen til den går lei og legger tanken om færre kommuner til side. Til det siste kan det kanskje sies at det viser tro på egen styrke. Men sikkert også at det er litt av et lederskap vi for tiden demonstrerer.
Kommunereformen kommer ikke til å gå over. Reformtoget er satt i bevegelse. Fylkesmennene har fått rollen som innpiskere med instruks om at alle skal med. Rundt Kristiansand og vestover i Agder forberedes utredninger om eventuelle sammenslåinger. Øst for oss har de seks Grenlands-kommunene vedtatt å gå i gang med det samme. Senest i 2016 må samtlige kommuner i Norge gjøre et vedtak om hva de vil. Deretter er det uklart om noen vil bli tvunget sammen.
Muligens tramper jeg nå salaten ettertrykkelig ned i klaveret i mitt lille glasshus. For Grimstad er antakeligvis den kommunen i Aust-Agder som har størst sjanse til å komme gjennom reformen uten å måtte endre grensene (noe kommunestyret vårt konkluderte i det øyeblikk reformen begynte). Men jeg har aldri sett det som min viktigste oppgave å forsvare gamle grenser. Mitt mandat er å arbeide for at innbyggerne våre får så gode forutsetninger som mulig for å leve gode liv. Å legge til rette for menneskelig vekst og at absolutt alle kan få brukt evnene sine, for å si det fint.
Med dette som utgangspunkt er det viktigste spørsmålet ikke hvordan Aust-Agder skal tilpasse seg kommunereformen. Det er motsatt og offensivt: Hvordan kan vi utnytte kommunereformen til å bygge et sterkere Aust-Agder, der vi får gjort mer med levekår og likestilling, skapt flere jobber og utviklet attraktive steder å leve?
Slik jeg ser det nå, kan det beste alternativet være å lage en ny kommune som minimum omfatter byene Arendal og Grimstad, kanskje også med flere av kommunene østover. Jeg er slett ikke sikker, men mener det er verdt å utrede.
Jeg tror det er fire argumenter for:
For det første dreier ikke kommunereformen seg bare om småkommuner. Like mye handler den om å skape god styring og utvikling i de 20 største byregionene (med 68% av innbyggerne) i Norge. Her lever og arbeider folk på tvers av gamle kommunegrenser: 2307 Grimstad-folk reiser hver dag til jobb i Arendal, 1540 arendalitter drar motsatt vei. Som kommuner er vi mellomstore, men som region er vi nr. 19 av de største byregionene. Sammen kan vi bli store nok til å bli med i flere statlige belønnings- og utviklingsordninger. En stor kommune vil trolig også få større frihet til å bestemme mer selv, og bør dessuten kreve å få overta enkelte oppgaver fra både fylkeskommunen og staten.
Vi lever i et kunnskapssamfunn. Det andre argumentet er at vi er avhengige av at folk med høyere utdanning vil bo her og at par finner jobber til begge to. Mange av arbeidsplassene deres i Arendal og Grimstad er på sykehuset, universitetet og forskningsinstituttene. Flyttes disse, vil det få dramatiske følger. Klarer vi å styrke og utvikle dem, er oppsiden stor. Arendal og Grimstad er uansett i et skjebnefellesskap her, og jeg tror vi vil stå sterkere sammen i en stor kommune. Til sammenligning er det jo ingen ved sine fulle fem som vil forsøke å ta sykehus eller universitet fra Kristiansand.
For det tredje vil en større kommune kunne drive enda mer effektivt, ha større kapasitet og mer kompetanse. Byggesak og barnevern er eksempler på områder der vi i dag har flinke folk, men likevel sliter med å strekke til. Viktigere er det at en sterkere kommune vil ha bedre muligheter til å løfte dem som vi i dag ofte svikter: Som rusmisbrukere og mange som sliter tungt med sin psykiske helse.
Virvaret av interkommunale samarbeid, utenfor kommunestyrenes direkte kontroll, holdes ofte fram som demokratiargumentet for kommunesammenslåinger. Det tror jeg ærlig talt folk flest gir blaffen i.
Større kommuner kan bety mer helhetlig folkevalgt styring, men også at noe av den viktige nærheten i lokaldemokratiet blir borte. Når jeg likevel tar med demokrati som et mulig fjerde argument, er det fordi bedre styring og behovet for nærhet lar seg kombinere. Etter modell fra Oslo kan kommunedeler ha egne folkevalgte forsamlinger som får midler og myndighet til å ta avgjøre en del saker. Med 4844 innbyggere bor det for eksempel like mange på Fevik som i en gjennomsnittlig norsk kommune. De kan få styre mer selv.
Jeg er ikke sikker på hva svaret på denne debatten bør bli, bare at det er nødvendig at den starter også i vår region. Motargumentene må fram og prøves. Ulike alternativ må utredes. Selv de som er overbevist om at grensene bør gå akkurat som i dag, er tjent med en utredning. I 2016 trenger ikke minst de et godt og velbegrunnet forsvar for sitt standpunkt. Blir det best, skal jeg gjerne være med og skrive vi og vårt.
Hans Antonsen (V)
Ordfører i Grimstad