Kan man synge denne sangen for de voksne? Blir mamma sint? Kan man tulle med dette? Norske unger lærer altså å harselere med helgener i tidlig alder. Senere lærer de om ytringsfrihet og demokrati. På pensum i niende klasse kommer Voltaire, en kompromissløs franskmann og idemakeren bak ytringsfriheten «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det».
Den siste uken har vist oss hvilken smerte og ulidelige kostnader journalister og karikaturtegnere betaler for vår alles rett til å ytre det frie ord. Tragedien i Paris har kostet sytten mennesker livet i tillegg til terroristene. Enkelte hevder at karikaturtegnerne har stått alene, lengst fremme i kampen mot terrorister, og blitt et lett offer. Vi er alle enige i at ytringsfriheten er en av de viktigste bærebjelkene i vårt demokrati, samtidig som mange av oss dveler ved om karikaturtegninger av Muhammed er nødvendig. Om vi skal forsvare blasfemi like kompromissløst som andre deler av ytringsfriheten. Skal vi harselere med noe som tilsynelatende bare krenker og provoserer våre medmennesker? Hva med respekt, anstendighet, klokskap?
Bekymringene er mange for hvordan blasfemi avler hat og stigmatisering av muslimer. Satire kan være smakløst og vulgært. Det er derfor bred enighet om at det å påføre andre ubehag som følger av å spotte og drive blasfemi, er noe man gjør kun når man må. Historien og verden i dag viser at det er behov for å krenke og utfordre totalitære regimer og ledere, de være seg religiøse eller ideologiske. Det er i denne sammenhengen satire er nødvendig. Satire rammer ideer og politiske systemer. Satire er maktkritikk. Karikaturtegninger har en stor folkelig appell og gir muligheten til en bred refleksjon over maktens grunnlag og legitimitet. Den gjør det mulig for folk flest å tenke kritisk rundt makthavere. Det er smertefullt å bli krenket for det man sier, mener eller tenker. Men skal vi beskytte politisk og religiøst tankegods mot denne smerten? Dette bringer oss tilbake til den gjennomgripende rollen ytringsfriheten har i et demokrati. Vi kan ikke leve i et fritt samfunn uten det frie ord. Ubehaget som følger en skarp ordveksling er den prisen vi betaler for å slippe å bli vekket på natten av politi som har til hensikt å bortføre oss, som Knut Nærum forteller oss en fredagskveld.
Det er lov å synge om Santa Lucia oppi lia i de norske hjem, skoler og barnehager i dag. Vi kan altså harselere med et vakkert rituale om en martyr og som ble helgenerklært av den katolske kirke. Sånn har det ikke alltid vært. St Lucia var selv et offer for maktmisbruk. Hun ble dømt til døden, torturert og forsøkt brent, for å ha ytret det som på den tiden var krenkende. Ytringer som utfordrer religiøs og politisk makt kan være dypt provoserende. Særlig den som latterliggjør. Og særlig for dem som rammes av satiren. Derfor er det farlig å harselere med religion og politisk tankegods. Men heldigvis har noen turt å krenke makthaverne. Dette har gitt samfunnet nødvendig takhøyde til å romme frie ytringer om hva som er rett og urett. Det er ikke fordi kirken frivillig ga fra seg makten i middelalderen, at vi i dag lever i et sekularisert samfunn. Det er fordi noen har turt å følge Voltaire og utfordret kirkens posisjon i samfunnet. Selv om de har måttet betale en høy pris og selv blitt gjenstand for maktmisbruk.
Charlie Hebdoe var en vokter av et sekulært offentlig rom. Derfor er terroren i Paris er et angrep på vårt frie samfunn, vår rett til å kritisere makthavere, som vi ikke kan la stå ubesvart. Et demokratisk styresett må hegne om retten til å utfordre ideer, religioner og politiske systemer, gjennom frie ytringer. Også med humor og satire som virkemiddel.
Ingrid Bay-Larsen
Vesntrekandidat, Bodø