“Samhandlingsreformen fra 2009, Folkehelseplanen fra 2010 og Helse- og omsorgsplanen for Harstad fra 2012 sier alle at forebyggende tjenester skal være det grunnleggende. Helsestasjonen har ved de siste tre års statsbudsjett blitt gitt økende overføringer, som et sterkt signal for at dette også er en statlig prioritering. Venstre har derfor engasjert seg sterkt i konseptet Familiens hus. Venstre har fulgt prosessene tett, og vært opptatt av at veivalgene for Familiens hus må tas med politisk forankring. Venstre har gjentatte ganger forsøkt løfte Familiens hus ut av skrivebordsskuffa og tilbake på bordet. Jeg har derfor også vært indignert når Helsestasjonen uten politisk behandling var dratt inn i et annet prosjekt. Idag har vi foran oss en sak som bekrefter rollen Familiens hus kan ha – og som løfter prosjektet fram fra glemselen – og gir det rom i tiden som kommer. Dette er helt i tråd med våre ønsker.
Som konsept ble det i 2010 vedtatt ønsket i Harstad, men man har ikke satt av midler til gjennomføring. Familiens hus er en modell hvor forebyggende tjenester rettet mot barn og familie er samlet bak en dør; som gjennom lavere terskel når flere, og som gjennom samarbeid blir bedre. Helsestasjonen er navet, som et tilbud for alle, og samlokaliseres med eksempelvis PPD, barnefysioterapeut, barnevern og familievernkontor for å sikre lavere terskel, tverrfaglige samarbeid og helhetlig tilbud. Målsetningen er å fremme trivsel og god helse for barn, unge og deres familie, samt å styrke barn og unges oppvekstvilkår. Barn skal ikke være kasteballer. Dette vil kunne bidra til å redusere sosiale helseforskjeller. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid kan bryte ned eventuelle barrierer mellom de ulike tjenestene og skape større fleksibilitet. Dette er den foretrukne modellen også fra statlige myndigheter, med gode erfaringer fra mange norske byer.
Av prosessen til nå vil jeg trekke ut et poeng, og jeg håper at vi lærer av det. I denne saken har et politisk vedtak fra 2010 blitt oversett, et politisk vedtak om innholdet i Helsehuset blitt oversett – og medført at administrasjonen har hatt to parallelle utredninger med ulike mål. Slik kan vi ikke ha det. Dersom det er usikkerhet om de politiske signalene må saken bringes tilbake til politikerne. Dersom det er uenighet i de politiske signalene: så er det fortsatt oss politikere som bestemmer.
Jeg takker for en god sak som bidrar til at visjonen for en bedre tjeneste for barn, unge og deres familier holdes i hevd.”