Dette godtar vi ikke.
De siste dagers oppslag i media etter folkemøte på Hanøy, i forbindelse med asylmottak på Lauvøy, gir et svært lite flatterende bilde av Askøy og folk som bor her. Det er ikke slik vi er. Vi tror heller ikke at de som ytret seg ønsker at et slikt bilde av Askøy skal feste seg. Frykt for det en ikke kjenner er noe vi alle har opplevd. Men når denne usikkerheten går over i nedlatende holdninger til andre mennesker må vi reagere. Når vi tillater oss å tenke slik om mennesker vi ikke kjenner eller i det hele tatt har truffet, kun basert på stereotype oppfatninger av «de andre er ikke som oss» da bør vi alle og enhver se oss i speilet.
Det er et samstemt politisk miljø som ønsker at Askøy skal vise medmenneskelighet ovenfor mennesker som er i ytterste nød. Fordrevet fra sine hjem og familier pga krig, forfølgelse og diskriminering. Ved å komme til Norge, er de kommet til et trygt land. Til et land hvor folk ønsker de alt godt og som ønsker å hjelpe dem til å oppfylle sitt behov for et fredelig og lykkelig liv.
Hva har disse menneskene gjort som fortjener å bli mistenkeliggjort og snudd ryggen til før de i det hele tatt har satt sine føtter på Askøy. Hvilke signaler sender vi om vi lar våre fordommer, mistenksomhet og stereotyptenking overta for fornuft og medmenneskelighet. Hvilket menneskesyn forfekter vi når vi degraderer mennesker som vi ikke kjenner til voldtektsmenn, tyver og det som verre er?
I skolen lærer vi våre barn til å være nysgjerrige og undrende. Vi lærer dem til ikke å bli fordomsfulle og ignorant. Vi lærer dem empati, om det å samarbeide, om det å hjelpe, om det å vise omsorg. Vi har nulltoleranse for mobbing i skolene, i arbeidslivet og samfunnet generelt. Vi aksepterer det ikke.
Men hva skal vi si til våre barn når de blir forvirret over de voksnes uttalelser, og stiller spørsmål ved denne dobbeltkommunikasjonen? Hvordan skal vi forklare dem at de skal være snille og vise omsorg for sine venner og klassekamerater, stå opp for andre, også for fremmede når de blir utsatt for mobbing? Når voksne mennesker fnyser hånlig av en oppfordring om å gi mennesker en sjanse, om å bli kjent med dem, om å la de føle seg velkommen. Hva skal barna lære av det? Hvilke signaler sender vi?
Nei, vi er ikke med på at fordommer og uvilje til å vise omsorg, vennlighet og kjærlighet skal være det som skal kjennetegne oss som askøyværinger.
Vi er midt oppe i den største humanitære krisen verden har sett siden 2. verdenskrig. Det er vår plikt til å hjelpe. Det er vår plikt til å vise vei. Det er vår plikt til å overdøve disse stemmene som ikke ønsker å hjelpe, det er vår plikt til å vise at vi askøyværinger hjelper de som trenger det mest.
«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
La oss stå opp å gjøre dette sammen, la oss ta imot våre medmennesker med åpne armer, la oss gi de varme og hjerterom. Ja, det er utfordringer. Ja, det vil oppstå problemer. Nei, det vil ikke alltid være rosenrødt. Men la oss gjøre hva vi kan. La oss vise at vi bryr oss, la oss vise våre barn og våre gjester at det å ha empati, forståelse og respekt er noe flott og verdifullt. La oss vise at det å stå opp for andre gjelder alle mennesker hvor enn i verden de befinner seg, hvor enn i verden de kommer fra, uavhengig av hudfarge, religion, legning eller språk.
Vi kan ikke være bekjent med at vi som har det så godt og trygt, vender ryggen til. Og med det gjør det enda vanskeligere for mennesker som nå mer enn noensinne trenger, et vennlig smil, en klem, ett klapp på ryggen og at de nå endelig kan være trygge og kan slappe av. Fri fra krig, flukt og elendighet.
La oss gjøre dette sammen, Askøy!
—————
Her er innlegget som ble trykket i AV