Filmskaperen Margrete Olin dokumenterte i filmen «De andre», livet til unge, enslige asylsøkere i Norge. Mens norske ungdommer ser frem til 18 års dagen og nye rettigheter, gruer mange av disse ungdommene seg. Å bli 18 år vil for mange av dem bety retur til opprinnelsesland, eller ny flukt og ny usikkerhet i en sårbar og utsatt tilværelse. Filmen viser også tydelig hvor vanskelig det er å finne fotfeste i livet sitt med en slik usikkerhet hengende over seg.
Filmen dreier seg om unge mennesker på flukt og med et midlertidig opphold i Norge. Men den dreier seg like mye om et samfunn som prøver å beskytte seg mot uønsket innvandring.
I filmen sier Olin»: Jeg frykter ikke de andre. Jeg frykter hva som skjer med oss når vi ikke lenger ser det enkelte mennesket».
Siden filmen kom i 2012 har flyktning ‐og migrasjonstallene til Europa og Norge økt. Mange blir urolige og fremmedfrykten har økt. Det brukes ord og beskrivelser som: flom av flyktninger,
lykkejegere, urettmessige, gullstol, kaos og press mot grensene, osv. Det bygges nye murer i Europa.
Reglene innskjerpes. Ordene blir hardere. Politikken skarpere. Vi ser et kappløp om å ha de
strengeste reglene, være minst mulig attraktiv.
Er vi der nå? Ser vi ikke lenger det enkelte mennesket?
FNs menneskerettighetserklæring og de ulike menneskerettighetskonvensjonene er et direkte
resultat av bestialitetene under andre verdenskrig og marerittet Holocaust. Et totalt moralsk og
sivilisatorisk sammenbrudd, med ufattelige menneskelige lidelser og omkostninger.
FNs menneskerettigheter og konvensjonene er politiske og moralske veivisere og standardsettere. De har gjort at mange mennesker er bedre beskyttet i dag, og at menneskeverdet er bedre forankret både i etikken og i politikken.
Menneskerettighetene er gode å ha når vi ser urettferdighet og vondskap i andre land. Når land
forsvarer menneskerettsbrudd med religion, kultur eller politikk, ser vi viktigheten av internasjonale
standarder – og viktigheten av at FN kan kritisere land som bryter menneskerettighetene.
Om menneskerettighetene ble enda mer respektert, ville færre mennesker ha behov for å flykte, eller migrere.
Derfor blir det så galt når enkelte politiske stemmer i vårt eget land ikke tar kritikken fra FN inn, men reduserer FNs høykommissær for flyktninger til en «hvemsomhelst»! Nei det er når FNs
kritikk rammer Norge at vi må lytte. Kanskje særlig da.
Nå hører vi at noen vil ha en omkamp om flyktningkonvensjonen. Det er en dårlig ide!
Å undergrave respekten for FN og menneskerettighetene for politisk gevinst, er korttenkt og dumt
for et lite land, som har alt å vinne på at internasjonale forhold forankres i respekten for FN og
menneskerettighetene.
Norge er et bittelite land i en fredelig og utviklet del av verden. Vi må være en standard setter på
menneskerettigheter. En veiviser for andre. Om ikke vi « ser det enkelte mennesket». Hvem gjør det da?
Skrevet av Kristian Røssaak Fremført av Sigurd Bjørn Kastrud