Vi kan redusere barnefattigdommen

Arnt Gunnar Tønnessen, Foto: Jo Straube

Leserinnlegg fra Grimstad Adressetidende 13. oktober. Det er vår gruppeleder Arnt Gunnar Tønnessen som har skrevet dette engasjerte innlegget om barnefattigdom.

Som lokalpolitiker må jeg erkjenne at hvilke saker vi og innbyggerne i kommunen engasjerer oss i kan virke tilfeldig. Små saker kan bli store, og de store sakene kan nesten forsvinne. Det folkelige engasjementet kan være stort, og det er viktig.

I kommunestyret mandag hadde vi en sak om barnefattigdom i Grimstad. Og da spør jeg, i forbindelse med denne saken. Hvor mange henvendelser har vi fått fra fattige barn og pårørende i Grimstad som forteller noe om deres erfaring, hvor mange oppslag har det vært i media? Hvem taler disse barnas sak?

Grunnlaget vårt er et svært godt dokument som beskriver tilstanden. I Grimstad lever mellom 270 og 400 barn i fattigdom, avhengig av hvordan man regner. Det er en fattigdom som for å sitere saksfremstillingen:

«Handler i liten grad om sult og armod, men mer om begrensninger i muligheten til å delta i samfunnet og være en del av sosiale sammenhenger som folk flest.»

Sagt på en annen måte: Det handler om å være en del av gjengen, eller stå utenfor. Det handler om å sitte hjemme og se de andre publisere bilder fra ferier og opplevelser du aldri får råd til. Det handler om å dikte opp unnskyldninger for hvorfor du ikke kan komme i fødselsdagsselskap, når den egentlige grunnen er at du ikke har råd til å kjøpe gave.

For foreldre tror jeg ofte det handler om skyldfølelse.

Men barn er ikke fattige i Grimstad fordi foreldrene svikter dem. Verken barn eller foreldre skal kjenne skam og skyldfølelse over sin fattigdom.

Det vi må ta inn over oss er også dette: Å være fattig i et samfunn der nesten alle har god råd, er verre enn å være fattig der mange er i samme situasjon som deg.

Rapporten peker på hvem de fattige barna er. De fattige er: Barn med innvandringsbakgrunn, barn av enslige forsørgere, barn av foreldre med lav utdanning.

I disse gruppene finner vi foreldre som i for stor grad ikke er i lønnet arbeid, og derfor ikke klarer å løfte seg og barna ut av fattigdommen.

Når en ser det i sammenheng med det jeg oppfatter som en tydelig trend for vår landsdel, men som ikke blir berørt i saken. Nemlig at fattigdom og utenforskap går i arv, blir det ekstra alvorlig. Brutalt sagt er det slik at fattige foreldre får fattige barn som vokser opp og blir fattige foreldre som får fattige barn. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det er altså en tydelig trend. Vi kan ikke som lokalsamfunn og politikere leve med dette.

Barnefattigdommen er økende, og har vært det i lang tid. Rapporten viser at årsakene er sammensatte, og at det ikke alene skyldes politikken som blir ført. Men alle partier på Stortinget har vært med å utforme den nasjonale politikken i den perioden fattigdommen har økt, og sånn sett har alle tatt del i et mislykket prosjekt. Likeledes har alle partiene i kommunestyret vært med på å utforme den lokale politikken i samme periode, og dommen over oss er den samme.

Barnefattigdom er ikke en naturlov, utenforskap er ikke en regel. Vi kan og må bekjempe dette.

Noen tiltak må gjennomføres nasjonalt. Der vil synspunktene variere fra parti til parti. Jeg er overbevist om at vi bør endre barnetrygden fra å være en generell ytelse for alle, til å bli en ordning for dem som trenger det mest.

Kontantstøtten sementerer utenforskap og fattigdom og må fjernes.

Ordningen med gratis kjernetid i barnehage bør utvides og barnehage bør gjøres obligatorisk fra 4 år.

Hva kan vi så gjøre i Grimstad?

Vi har gjort noe lokalt gjennom ordningen med gratis fritidsaktivitet og aktivitetskort, som Venstre lanserte, og alle partiene stiller seg bak. Vi trenger å få vite om dette virker, og hvorfor ikke flere er omfattet av ordningen. Skyldes det pengemangel, må vi prioritere det i budsjettet for neste år.

Vi kan og bør gjøre mer. Noen konkrete eksempler på hva vi kan gjøre: Gratis SFO. Et enda bedre integreringsarbeid. Sikre at ordningen med gratis fritidsaktivitet når alle fattige barn. Styrke skolen og redusere frafall. Legge til rette for at flere går fra trygd til jobb. Styrke tidlig innsats. Prioritere fattige barn foran andre når vi skal vedta budsjettet.

Jeg vet at foreldre til fattige barn ikke skal ha skyldfølelse overfor sine barn, men jeg tror vi som utformer politikken bør ha det overfor disse barna og deres familier.

Jeg vet at alle partier og representanter i kommunestyret oppriktig ønsker å gjøre noe for å redusere andelen barn som lever i fattigdom, men vi har ikke alle svarene.

Jeg tror ikke vi i Grimstad kan avskaffe barnefattigdom over natta, men jeg vet at vi kan redusere den.

Jeg tror ikke vi kan vedta oss bort fra barnefattigdom, men vi kan utforme en politikk og praksis som prioriterer denne gruppen foran andre mer eller mindre gode tiltak vi bruker penger på.

Arnt Gunnar Tønnessen

Gruppeleder Venstre

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 8 år siden.**