Venstre er imot kvinneundertrykkende plagg. Inklusive niqab. Så er det ettertrykkelig slått fast.
Vi har i løpet av de siste ukene blitt møtt med mange halv- og helkvedede historier om hva vi mener og støtter. ”Venstre støtter bruk av niqab” er en slik historie vi har sett påstått og delt i sosiale medier. Dette er altså ikke sant. Selvsagt støtter vi ikke bruk av niqab.
Det som er riktig, er at vi alltid er skeptiske til å skulle bestemme over hva folk skal ha på seg/ikke ha på seg. Vi er også svært kritiske til å lage lover og regler for å regulere noe som ikke er et problem. Vi har for mange slike allerede. Videre er det også et prinsipp for oss at en lov eller regulering skal hjelpe ofre, eller gjøre det slik at det blir færre ofre. Dette er prinsipielt.
Men; hovedproblemet med niqab er at det er et reint kvinneundertrykkende plagg. Det er i så måte en uting som vi ikke ønsker i vårt samfunn. Derfor støtter vi et forbud mot ansiktsdekkende plagg i skolen. Det er også viktig for oss (og en endring i forhold til tidligere vedtak) at middelet som brukes for håndheving ikke er bortvisning, men veiledning. Dette gjør at vi ikke risikerer at disse kvinnene/jentene blir enda større ofre enn de allerede er.
Det er også satt i gang en diskusjon rundt barn som bruker hijab. Det er en interessant diskusjon. Problemet med hijab, er at plagget er ment å bæres av kvinner slik at de ikke skal friste menn. I så måte er det (ihvertfall i skriften) et seksualisert plagg. Da er det et åpenbart problem at barn bærer det.
Men; det er også (i praksis) et plagg som for mange mennesker er en del av deres identitet. Det er en kulturell markør for tilhørighet og trygghet. Det er for mange jenter og kvinner en del av deres trygghetsfølelse i et helt nytt og veldig fremmed samfunn. Dette mener vi at man skal ta på alvor. Det er også sånn at et forbud nødvendigvis lager et stigma rundt plagget. Et stigma vil i praksis gjøre det vanskeligere for en voksen kvinne å bære dette som et personlig valg.
Denne diskusjonen synes vi det er viktig å ta. Det er også viktig at vi ikke stigmatiserer hverandre fordi man faller ned på den ene eller den andre konklusjonen. Vi skal kunne målbære både fordeler og ulemper, prinsipper og realiteter uten at meningsmotstanderen skal gyve løs på en fordi man er uenig. Det gjelder begge sider (og midten) av debatten. Vi skal ikke skremme eller skamme hverandre til taushet.
Eddy Robertsen og Pernille Bruun-Lie