Flere ordtak passer bra i slike sammenhenger: Å rette baker for smed – eller å slå på skåka og mene merra. Begge deler betyr at man kritiserer noen andre enn den som skulle hatt kritikken.
I 2015 skrev jeg et innlegg på Lesernes EUB om de som styrer i kommunen uten å være folkevalgt. Mange statlige instanser har direkte eller indirekte styring på hva som skjer i kommunen. For eksempel med kollektivtilbudet, eller hvor det er lov å bygge, osv. Det finnes også regler for fradeling av tomter, omregulering av et område fra et formål til et annet. Alt dette er bestemt av Stortinget.
Det kommunale selvstyret ble innført ved lov i 1837. Direktevalg til fylkestingene kom i 1975. Norge er ikke en føderalstat, der grunnloven inneholder tydelige definisjoner av hva som er ansvaret til hvert enkelt folkevalgt nivå. Norge har (i hvert fall siden eneveldet ble innført i 1660) vært en enhetsstat, der makten utgår fra toppen, med delegering nedover. Formannskapslovene er et typisk eksempel på at sentralmakten (Stortinget) gav fra seg noe makt og myndighet nedover. Men både kommunestyrer og fylkesting er prisgitt hva Stortinget bestemmer – og ikke minst hvem de delegerer makt og myndighet til.
Når det er kommunevalg forteller lokalpolitikerne om alt de ønsker å gjøre, men som de ikke får lov til. Spesielt fylkesmannen er et yndet hatobjekt i slike sammenhenger. Det er fylkesmannen som nekter kommunepolitikerne å bygge ned dyrket mark til fordel for boliger, næringsvirksomhet eller veier. Det er fylkesmannen som stanser kommunale planer fordi det finnes en utrydningstruet plante eller et innsekt som skal vernes.
Lokalpolitikerne skyter på fylkesmannen, men de burde vite bedre. Norge har siden 1814 hatt maktfordeling i grunnloven. Det betyr at Stortinget vedtar lover og bevilger penger. Regjeringen setter Stortingets vedtak ut i livet. Dette er barnelærdom. Fylkesmannen er statens representant i fylket. Det betyr at fylkesmannen blant annet overvåker kommunenes virksomhet og er klageinstans for kommunale vedtak, og utfører oppgaver på vegne av departementene. Fylkesmannen har noen juridiske virkemidler til bruk når oppgavene skal gjøres i praksis. Det er disse virkemidlene de lokale politikerne møter når de handler i strid med de vedtakene Stortinget har gjort.
Knapt noen partier er for fullstendig lokalt selvstyre. For eksempel vil FrP fjerne en sentral kommunal oppgave som eldreomsorgen. Konsekvensen av kommunalt selvstyre uten noen form for overprøving kan illustreres med et banalt eksempel: Det er behov for en ny vei mellom Oslo og Hamar. Kommunestyret i Ullensaker vedtar å bygge en vei fra øst mot vest. Kommunestyret i Eidsvoll velger å bygge fra nord mot sør. Med fullt kommunalt selvstyre er det ingen som kan overprøve vedtaket til Ullensaker, selv om alle ser at det er et meningsløst vedtak.
Norge har nasjonale mål på mange områder; f.eks å verne dyrket mark mot nedbygging. Norge trenger dyrket mark til matproduksjon. Et annet mål er å redusere klimautslippene. For å få til det er det vedtatt såkalt knutepunktstrategi, der boligbygging og etablering av arbeidsplasser skal skje nær kollektivknutepunkter. Dette vil redusere behovet for transport. Norge har også undertegnet internasjonale avtaler om biologisk mangfold og vern av truede planter, innsikter og dyrearter. Dette er nasjonal politikk, men den må følges opp lokalt. Fylkesmannen påser på vegne av Stortinget og regjeringen at kommuner og fylkeskommuner følger opp.
Å legge skylden på fylkesmannen for å gjøre jobben Stortinget har bedt om, er som å si at Norge skal ha nasjonale mål, men ingen virkemidler for å følge opp målene. Hva er da poenget? Venstre har en formulering som setter poenget på spissen: Tenke globalt – handle lokalt.
Neste gang du hører noen klage på fylkesmannen, spør om vedkommende har tatt saken opp med sin partigruppe på Stortinget – enten det gjelder å få fjernet målet om å verne dyrket mark, trekke Norge fra internasjonale avtaler om biologisk mangfold, eller oppheve rovdyrforliket (putt gjerne inn den saken som er aktuell).
Per Aage Pleym Christensen, nestleder Eidsvoll Venstre