Det pågår et stille, men avgjørende kappløp om hvem som skal eie og utvikle norske bedrifter i årene som kommer.
Skjev konkurranse!
Mens utenlandske investorer kan plassere kapital i Norge uten å betale formuesskatt, må norske gründere og familiebedrifter hvert år tappe selskapene sine for likvide midler for å gjøre opp regningen. Resultatet er en konkurransevridning som ikke bare er urettferdig, den er direkte farlig for langsiktig norsk eierskap, verdiskaping og arbeidsplasser.
Formuesskatten på arbeidende kapital rammer utelukkende norske eiere. Utenlandske eiere slipper unna, fordi skatten kreves inn av norske skattemyndigheter og gjelder personer bosatt i Norge. I praksis betyr det at to bedriftseiere med identisk selskap og identisk inntjening behandles helt forskjellig, bare fordi den ene bor i Sandefjord og den andre i Zürich. Når norske eiere hvert år må hente penger ut av selskapet for å betale formuesskatten, tappes bedriftene for investeringsevne. Dette svekker innovasjon, grønn omstilling og skaper færre nye jobber her hjemme.
Norge mister selskaper – og skatteinntekter
Stadig flere norske vekstselskaper flytter holdingselskapet eller hele virksomheten ut av landet. Det er ikke rart: Når den effektive marginalskatten, summen av formuesskatt, utbytteskatt og toppskatt, bikker over 50 prosent må man lete med lys og lykt for å finne land som straffer aktive eiere hardere. Konsekvensen blir at verdier, nøkkelkompetanse og fremtidige skatteinntekter lekker ut. På kort sikt mister vi selskaps- og utbytteskatt; på lang sikt mister vi hele økosystemet av underleverandører, arbeidsplasser og lokale ringvirkninger.
Exitskatt: En regning for å lykkes
I 2024 innførte regjeringen noe de kaller «flytteskatt», bedre kjent som exitskatt. Hensikten var å hindre at folk flytter ut, men virkningen er det motsatte: Norske seriegründere som vurderer å starte neste selskap i Norge, får nå en prislapp for å lykkes – en skatt de må betale den dagen de eventuelt ønsker å selge eller flytte. Den risikoen er det mange som velger å slippe. Dermed starter de like godt i Sverige, Danmark eller Storbritannia med én gang.
Tredobbel beskatning på norske arbeidsplasser
Når overskuddet først skattlegges i selskapet, og deretter beskattes som utbytte før det i tillegg inngår i grunnlaget for formuesskatt, snakker vi om tredobbel beskatning. Resultatet er at selskaper som burde brukt overskuddet på forskning, ansette flere eller skalere internasjonalt, i stedet må betale en stadig større del til staten.
Norsk eierskap er også beredskap
Vi liker å snakke om «norsk suverenitet» i beredskaps- og sikkerhetspolitikken. Men hva skjer når vi samtidig presser norske eiere ut av landet? Norsk eierskap handler om mer enn flagget på bygget; det handler om beslutninger som tas lokalt, om langsiktige investeringer i distriktene og om viljen til å satse på samfunnsoppdrag som ikke alltid gir raskest mulig avkastning.
Sverige og Danmark har allerede fjernet skatten – og fått vekst
I Sverige fjernet man formuesskatten i 2007 etter at en lang rekke eksportbedrifter hadde flagget ut. I Danmark ble den samme skatten fjernet allerede i 1997. Begge landene har opplevd økt innenlandsk investeringstakt og sterkere gründermiljøer i årene etterpå. Norge risikerer å bli stående igjen som siste land på perrongen, mens toget med både kapital og kompetanse forlater stasjonen.
Valget vi står overfor: Eie selv – eller la andre gjøre det
Vi kan velge å fortsette å straffe de som vil eie, utvikle og skape arbeidsplasser i Norge. Eller vi kan gjøre som våre nordiske naboer og fjerne særnorske hindre som formuesskatten, reversere exitskatten, og redusere utbytteskatten. Å la være er å akseptere at stadig større deler av norsk næringsliv gradvis eies og styres fra utlandet.
Spørsmålet vi må stille: Hvem skal eie Norge?
Spørsmålet er ikke bare økonomisk, det er prinsipielt: Hvem skal eie Norge?